fredag, november 30, 2012

Kunsten å handle


Fredag er fridag. Martine og Lars har reist fra oss, reist lengre nord i landet for å jobbe på et sjukehus vel plassert langt ute i bushen. Så jeg valgte å drukne mine sorger i litt handling. På vei til sentrum kom jeg på at det er siste fredag i måneden, også kjent som Pay Day. Alle i Namibia får lønn samme dag, og da kommer folk fra fjern og nær inn til sentrum for å ta ut pengene i minibanken og handle alt de trenger av klær og mat, for deretter å drikke seg kanakas på kvelden.

Jeg dro på velkjente Mr. Price for å handle klær. I den første butikken viste køen frem til kassa seg å være omlag 50 meter lang. I butikk nummer to var den bare 30 meter lang. Så da fikk jeg handla. 3 skjorter og én cap kosta omtrent 100 norske kroner. Gode kjøp!





torsdag, november 29, 2012

Helg igjen

Om et par dager har jeg allerede vært her 1/4 av oppholdet. Det føles ut som om jeg kom igår. Brunfarge har jeg heller ikke fått enda. Mest fordi det er altfor varmt å ligge i sola dersom sola er fremme. Hvis det er overskyet, kan man ligge ute, men da blir man ikke brun. Synd.

Vi har etterhvert begynt å vende oss til å bo 1700 meter over havet. Blir fortsatt ganske tungpustet av å gå i oppoverbakker, og man blir fort trøtt på kvelden. Så hverdagen blir ganske daff. Det er som å være på ferie. Man drikker cola, spiser på restaurant i histen og pisten, og bruker penger man sikkert egentlig ikke burde bruke. Men sånn fungerer det når man er på ferie.

Jobb. Denne uka har vi jobbet på vanlig røntgenavdeling på byens mest hektiske sjukehus. Vi ble bare kastet ut i det, fikk prøve og feile som vi vil. Freestyle, kaller vi det. Vi kjører freestyle. Vi prøver oss frem, ler mye, gjør mye "anderledes", kjører vårt eget opplegg og opplever egentlig lite innblandelse fra de andre ansatte. Dette er Afrika. Alt er greit. Det er ingenting som heter strålevern, og pent lite som heter pasientomsorg. Mest på grunn av den ekstreme mengden med pasienter. Et venterom med røft regnet 250 øyne som stirrer imot deg, ventende på å bli ropt opp. Det er ingenting her som er likt som i Norge. Det er ingenting som heter avtale eller tidspunkt. Alt er førstemann til mølla, alt tar hele dagen, alt blir gjort halvveis.
Men det blir ihvertfall gjort.

Sjukehuset i Katatura er for byens fattigste. Pasientene har mildt sagt oftere enn i Norge skadet seg på jobb, kuttet av noen fingre, kræsja med bil, fått tuberkolose eller blitt skutt. Vi er de eneste med hvit hudfarge, både av pasienter og av ansatte. Vi er lange, tynne, kledd i hvitt, og smilende. Good morning doctor, sier pasientene til oss innimellom. Det er litt sprøtt, men ganske festlig.

Vi jobber i ett kjør frem til klokka to, også tar vi taxi hjem. Taxi koster 6 kroner per person. Man går aldri. Eller, dersom man er hvit i huden går man aldri. Man kjører overalt. Omlag 70-80% av bilene på veiene er taxier. De fleste er ledige. Er de ledige, tuter de på oss. 2-3 ganger. Ergo, går man en halvtimes tid langs veien, blir man muligens tutet på oppmot 400 ganger. Det blir fort litt slitsomt dersom man, som nordmann, faktisk innimellom har et ønske om å gå litt. Få rørt litt på seg. De på det forrige sjukehuset vi jobbet syntes vi var sprø fordi vi valgte å gå til jobb om morgenen. Det tok 20 minutter.


Selv om det er sol og sommer og over 20 varmegrader når vi står opp, er man fortsatt trøtt i tryne når klokka er 06.30.






mandag, november 26, 2012

Swakompund

Swakopmund. Den namibiske kystbyen som ser ut som en litt sliten by i Tyskland. Under kolonitiden hørte ihvertfall deler av Namibia til Tyskland, og det har satt sitt preg på landet, og spesielt Swakopmund. I tillegg hadde pensjonerte nazister en tendens til å flytte til Swakompund da krigen var ferdig, og det ikke var like stas å være nazist.

I dag er byen en litt sliten ferieby, okkupert av enkelte namibiere, men hovedsaklig eldre tyskere som ønsker å tilbringe resten av sitt liv i sol, varme og bølgeskvulp. Litt som pensjonistene i Norge som emigrerer til Grand Canaria.

Veiene i sentrum var breie som parkeringsplasser, vinden var sterk, maten var utsøkt, tempraturen behagelig som norsk sommer på sitt beste, og solnedgangene var magiske.
Jeg spiste snegler, blåskjell og antilope, og så to strutser, masse pelikanter, en god håndfull apekatter og fire vortesvin. I tillegg så jeg en skillpadde og en ilder i en hage da jeg kom tilbake til hovedstaden i går.

Jeg vandret på stranda, sola meg i hagen, klappa noen hunder, kjørte firhjuling i ørkenen og frøs litt på de senere kveldene som ikke ble så veldig sene fordi vi alltid var slitne etter en lang dag. Og Gunnbjørg hoppet i fallskjerm. Sykt modig!







onsdag, november 21, 2012

Tidlig helg

Vi fikk dra tidlig fra jobb idag da et par av de yngre ansatte på sjukehuset innså at vi ikke hadde så mye å gjøre. Vi har vært på stråleterapi-avdelinga i to svært amputerte uker, og dagene som i starten ble fylt av observasjoner, korte spørsmål og energisk nikking, har etterhvert gått over til mye stillesitting og lesing av pensum i arbeidstiden.
De forsto at det holdt å observere i noen dager. At vi føler oss mette, og at det var på tid å ta helg.

I morgen skal vi prøve å komme oss på en buss. Eller, antageligvis er det vel bare en kassebil, på vei mot Swarkopmund og kysten. Jeg hadde håpet på sol og strandliv, men det er meldt mellom 15 og 20 grader, og vannet er kaldt.
Så i stedet blir det forhåpentligvis ørkenkjøring på firhjuling og muligens fallskjermhopping for Martine og Gunnbjørg. Lars og jeg skal heller sitte og drikke øl.

I følge lokalbefolkningen er Swarkopmund det eneste stedet i verden der ørkenen møter havet. Jeg veit ikke om det er tilfelle.

Det er (heldigvis) ikke lengre 36 varmegrader og steikende sol, men heller 25 varmegrader og overskyet. Og lyn og torden på kvelden. Det er greit for noen dager det også, selv om brunfargen lar vente på seg.

Martine er glad for helg, og på vei hjem fra jobb. Smiler som en liten gris.

Veien forbi huset våres. 
Sjukehuset vi har jobbet den siste tiden.

Meg på vei fra jobb. Også glad for helg.

Bilde fra forrige fredag. Lars koser seg med svømmebasseng og palmesus.




mandag, november 19, 2012

I heart camo

Var på handletur etter jobb. Kjøpte både cap og skjorte i camo-farger. Trendy ihvertfall bittelitt til.
Også kjøpte vi bussbilletter til Cape Town. Bussen er trashy, men billig, og tar et helt døgn. Folk har sagt at man burde spandere på seg den dyre bussen. Det gjorde ikke vi.


gif
gif

søndag, november 18, 2012

#denfølelsen

Dere kjenner den følelsen av å bli altfor mett etter en skikkelig stor porsjon sebra?

lørdag, november 17, 2012

Lørdag

gif maker free
gif maker free

Det er 36 varmegrader i skyggen. Martine kalkulerte ut at det ble omtrent 65 grader i sola. Da må man sitte litt inne med iskaffe. 


Fridag!

I går hadde vi fri fra jobb. Først dro vi til University of Namibia for å møte vår kjære veileder på hennes arbeidsplass. Vi fikk se hvordan skolen og dens 10.000 elever fungerer, samt hilst på lærere og styrere på Helsefagavdelinga. Bra folk!

Etterpå tok vi taxi til byens store, offentlige svømmebasseng. Der deiga vi oss i sola til det var på tide å dra inn til sentrum for å spise middag. Det ble pizza med bacon, avokado og banan. Sprøtt!

Jeg driver å filmer litt innimellom. Til noe som til slutt skal bli en liten film om turen. Her er noen småklipp.

video


video
video

onsdag, november 14, 2012

Arbeidsdag 2

Hele gjengen var på stråleterapiavdelinga. De ansatte ler og tuller og styrer hele dagen. Vi skjønner omtrent halvparten av det de sier, men ler og flirer med. Man har jo taushetsplikt, så kan ikke legge ut om pasienter. Men det skal sies at man ser mye man ikke hadde sett i Norge.

Dette landet er waka waka. Dette er Afrika.

Og så dro vi hjem for å sole oss i hagen, lage middag, og drikke mer rødvin. Ser ikke poenget med å ha på meg skjorte.
Meg om det.

tirsdag, november 13, 2012

Winner and dine



Vi lager wok, hører på Lana Del Rey og drikker rødvin om hverandre. Også funderer vi på hvorfor man så skjeldent drikker vin mens man lager mat i Norge.

Arbeidsdag 1

Gikk til jobben, noe som tok omlag 20 minutter. Martine og jeg var på lag på nukleærmedisinsk avdeling. Lars og Gunnbjørg var et anna lag på stråleterapi. Det viste seg ganske fort at hun eneste (!) som var radiograf på vår avdeling hadde misforstått, og trodd at vi kun skulle være der én dag. Ikke i to uker. Det var ikke helt lagt til rette for at vi skulle jobbe der.

Så. Det endte med 3 timer inne på jobb, og 3 timer vi tilbrakte under et palmetre i en parkflekk utenfor sjukehuset. Helt grei dag, selv om det ikke ba på noen faglige utfordringer. Så i morgen skal vi joine Lars og Gunnis på stråleterapi. Selv om de også kunne avsløre at arbeidsmengden var liten og ansvaret var tilsvarende.

Uansett hvor mye vi får ut av oppholdet her nede, faglig sett, så er det ihvertfall fint på andre måter. Etter jobb var vi i byen for å traske, drikke en øl og handle inn mat. Også dro vi hjem.

 Lars spiller fotball i hagen. I kveld skal vi ha aerobic-session

 Martine har fått ny kjæreste allerede. Husets vakt.

 Palme i hagen. Martine klatrer i palma. I mørket.

 Foran huset.

Utsikten over gjerdet. Føles som om grenseovergangen på Vestbredden.

mandag, november 12, 2012

NAMIBIA LIKSOM!

Hallo?

Åkei. Skal man gjøre som man har blitt bedt om, og starte å blogge igjen? Om jeg noen gang skulle ha startet igjen, måtte det ha vært nå. Ihvertfall for å oppdatere de hjemme, i det minste de som bryr seg, på hva som skjer her på andre siden av jorden.

Etter 27 timer med reise, dårlig flymat, fly som ikke er laget for lange nordmenn, en god dose turbulens, mye venting, litt stressing, litt krangling med en ansatt på flyplassen i Sør-Afrika som ville ha penger, enda mer dårlig flyplassmat, noen strenge passkontrollører og noen hyggelige flyverter/vertinner senere, er vi endelig fremme i Windhoek i Namibia. Og her er det dritvarmt.

Så langt har vi egentlig nesten bare prøvd å komme oss etter den lange turen. Alt snurrer litt fortsatt, og beina er hovne, men søvnen er snart tatt igjen. Idag har vi vært på omvisning på de to sjukehusene vi skal jobbe på, og vært på informasjonskurs med to norske damer som tok oss med på taxi-tur rundt i hele byen. Det føltes litt ut som om vi var på safari, men så på fattige folk som levde i skur i stedet for å se på dyr.

Så langt virker dette positivt med byen:
-Dritvarmt. Hele tiden.
-Folka på sjukehuset virket hyggelige.
-Luzanne som er praksisveileder er skikkelig grei, og ligner litt på Tyra Banks.
 -Stedet vi bor er kjempeflott.
-Det er lov å kaste dopapir i do. I motsettning til i Ghana og på Kreta.
-Matbutikken bugner over av deilige kjøttvarer.
-Ting er billigere enn i Norge.
 -Jeg kjøpte en flaske rødvin idag. Den kosta omtrent 18 kroner.
-Vi har gressplen og grill i hagen.
-Vi har en vakt som passer på oss.
-Martine og Lars har litt problemer med å finne sted å bo i den byen lengre nord de egentlig skal til. Så de blir her ihvertfall i 2,5 uker fremover.
-Jeg har endelig tid til å lese romaner.
-Firefisler i hagen.
-Det er som å være på ferie, man kan alltid ta seg en kald øl.

Negativt:
-Dritvarmt. Også om natta.
-Litt mygg.
-Foreløbig ikke helt vant til at folk maser så mye.
-Man må hele tiden passe på å ikke bli rana/lurt.
-Man skjønner ikke helt hvem som skal ha penger og hvem som vil hva.
-Internetten er som i Norge på 90tallet.
-Det blir skikkelig mørkt, tidlig. Og da skal man ikke gå så mye ute.
-Det bor bare én anna person her, og hun liker best å være for seg selv.
-Ørkensand overalt.
-Man blir veldig trøtt av varmen.
 -Det er som å være på ferie. Tanken på å skulle trene er veldig fjern.

Så? Skal man fortsette dette bloggegreiene? Eller er det altfor two-thousand-and-late?


(Hhahaha... Jeg bor i Afrika. JEG bor i Afrika! Er ikke DET sprøtt?)