Jeg sitter oppe fortsatt, hører på musikk og har oppdaget en liten krok bortest i et hjørne på rommet mitt der jeg såvidt får inn internettsignaler. Mac`n min er relativt selektiv når det gjelder hvor han vil få inn signaler, og oppdagelsen av dette skjøre nettet som sikkert er borte i morge, får meg til å sitte oppe enda litt lenger.
Så sitter jeg her da, og ser ned på poser med tomme vinflasker. Virkelig posER. Det er evigheter siden vi har gått til kildesorteringa for å kvitte oss med de, og det har både vært festivalstemning og roligere kvelder i leiligheta siden sist. Med hensyn til foresatte lar jeg være å blogge bilde av de overfylte posene med flasker. Det er mange. Men min mor har selv i sin ungdom bodd i Frankrike, og forstår nok godt at det ikke fungerer sånn som hjemme. Når det koster helt ned i 10 kroner for en flaske, blir det fort et helt annet forbruk. Det handler ikke nødvendigvis om flatfylla, men oftere om kos og vin til maten.
Men flaskene skal bort før fredag. Det har jeg lovt meg selv, for da kommer det fintfolk på besøk.
Dette er ikke nødvendigvis et spennende blogginnlegg. Jeg startet å skrive uten å vite hva det skulle handle om. Og da blir det som oftest litt for langt og uinteressant. Dere som gidder å lese, kan se på det som et sånt julebrev som enkelte familier sender til hverandre før jul for å fortelle om hvordan familien har klart seg gjennom året som har gått.
Og som i god familiejulebrev-tradisjon nevner man bare det flotte og positive som har skjedd. Om hvor stor og kreativ minstemann har blitt, og at han eldste har fått både lappen og dame. At pappa`n har bygget nytt gjesteværelse og at mamma`n har fått ny jobb og støvsuger som koster like mye som en bruktbil.
Men i grunn er det ikke så mye negativt å skrive herifra heller. Jeg synes vi alle klarer oss jækla bra.
I mens jeg fortsatt leter etter den perfekte jobben, hater jeg skola. Sånn er det. Skolen er kjedelig, og tanken på at jeg kun føler at jeg fullfører på grunn av ussle 20.000 kroner i stipendpenger, hjelper pent lite på motivasjonen. Heidi er school drop out, noe jeg fullt forstår, og har starta i ny jobb idag. Lusen lønn, men kjekk jobb. Hun leser bok etter bok fra perm til perm, introduserer oss omtrent hver dag for ny musikk, og har morgendans klokka 9 med Anna inne på rommet sitt.
Anna på sin side er fortsatt skoleflink. Det er ikke mer å si. Hun elsker skolen, og jeg elsker at hun elsker den. Akkurat som jeg elska Norsk Fotofagskole. Hun har på lange ullsokker, klager på håret sitt, og ler så kraftig at hele kroppen rister.
Hver bidige dag.
Jeg passer barn. Som jeg etterhvert har oppdaget at på alle mulige måter får en oppdragelse så langt fra min egen som overhode mulig. Men å gå derifra med cash rett i hånda er en jækla kjekk opplevelse. Det kan man ikke dytte under en stol. Å skrive for mye om jobben sin, for deretter å legge det ut på nett, er sikkert ingen god idé. Så her setter jeg punktum for den sladringa.
Men helt ny opplevelse, det kan man trygt si.
Bortsett fra det er skole, jobbsøking, café, sosialisering, venner og oppdagelsesferd viktige stikkord i hverdagen. Også tenker jeg på det sånn: Hvis ikke så særlig mye fornuftig kommer ut av å bo ett år i Paris, jo, så har jeg allikevel hatt et innmari all-right år! Så kan jeg sitte der som 80-åring og fortelle om hvor grådig spennende det var å flytte til Paris i 2008 for å leve bohem-livet og finne seg sjæl.
For livets skole skal jeg si dere, er faen meg ikke oppskrytt!
