Kongen!

Nå er han død. Mannen som uten tvil har gitt meg aller mest musikalsk glede gjennom årene. Fortsatt den dag i dag hører jeg på han omtrent annenhver dag.

Jaja, nå ble han ihvertfall en i ikon-rekken.
Sammen med Elvis og Marilyn.

Ta-taa!

Jeg har holdt en liten ting hemmelig i 3 uker nå. Jeg ville overraske folk én etter én, og nå har de fleste sett den. For den siste uka i Paris tok jeg nemlig en liten tatovering. Veldig fornøyd, og jeg kan aldri angre.


Je ne regrette rien.

Glær mæ

Når Tim Burton for 313.644nde gang samarbeider med Johnny Depp på nyversjonen av Alice in Wonderland, må det nesten bare bli bra.
Filmen kommer nok (i US and A) våren 2010, og jeg gleder meg stort.

3 x 3 hurra

Hurra for verdens beste storebror som hadde bursdag i går, og var velfortjent fyllesjuk.
Snart skal vi bo i samme by for første gang på 6 år. Jeg har trua.

Politically (in)Correct

NM i dårlig oversettelse.

"I gotta have a black guy. It`s important to play the whole PC-game"
"Jeg må ha med en mørk mann. Det er viktig å spille pc-spillet."

You have failed!

Hvis det har seg sånn at du av en eller anna syk grunn ikke leser Failblog, sørg for å begynne nå med en gang!

Dagens godbit

Ryan Pfluger tar de enkleste bilder i verden. Det er bare det at han får de enkleste bildene til å bli så vanvittig fine. Det er omtrent bare bilder av folk. Som som regel ikke gjør noen verdens ting.
Det enkle er ofte det beste, som det heter.








Selvportrett.

Kommer sterkere tilbake

I morgen reiser jeg til Tigerstaden en liten tur. AC/DC-konsert og Osloliv ellers skal underholde meg et par dager. Jeg merker at jeg også har tatt delvis ferie fra bloggen. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror at den syke kontrasten til bråkete og livfulle Paris har dratt alt av kreativitet, energi og fortellerglede ut av meg.
Vi får bare satse på at det kommer tilbake.

Imens kan de som vil, høre litt på det jeg hører mest på om dagen.


Eneste Manson-sangen fra den nye skiva som ikke er en total skuffelse.


Dytter meg hardt tilbake til hvordan det er å være samboer med Heidi.


Susan/Susan Boyle sin skyld. Takk i helvete! (Men kjekk sang da)

G`natt!

Tilbake i Norge. På godt og på vondt!

Helt vanlig dag

Ok, i dag reiser jeg hjem. Og jeg tror at hjernen min begynner å plukke ut til som jeg slettes ikke liker ved Paris. Sånn at det skal bli lettere for meg å si adjø.

I går var jeg i banken. Mitt mål; å si opp den franske bankkontoen. Skulle være lett, skulle man tro? Siden bank-sjargong er noe som strekker seg langt utenfor mitt fransknivå, tenkte jeg det var lurest å ta det hele på engelsk. Men siden jeg vet hvordan franskmenn er, hadde jeg et par hendige gloser i bakhode.

Bank nummer én; (rett på fransk)
Meg; "Hei. Skulle gjerne ha sagt opp bankkontoen min jeg fordi jeg reiser tilbake til Norge i morgen".
Mannen; "Sorry, her er det ingen som kan ta seg av det idag. Du må gå til neste bank"

Gå langt.

Bank nummer to; Etter 5 minutter i kø.
En mann; "Hei, hva vil du?"
Meg; "Si opp bankkontoen min".
En mann; "Ok, da står du i riktig kø. Bra".

15 minutter i kø, min tur.

Meg; "Hei, snakker du engelsk?"
Mannen; "Nå er du i Frankrike. Her snakker man fransk. Vil du snakke engelsk, får du flytte til England".
Meg; (på fransk). "Ok, jeg vil si opp bankkontoen min".
Mannen; "Da må du stille deg i den andre køen for å snakke med dama på kontoret borti der".

Ny kø. 15 minutter senere.

Meg; "Hei, snakker du engelsk?"
Dama; "Nei, ikke i det hele tatt. Og jeg har en avtale, så jeg kan egentlig ikke snakke med deg. Hva vil du?"
Meg; "Ok, jeg vil si opp kontoen min."
Dame; "Det får man ikke gjort her. Da må du sende et brev til finnanssenteret i Paris. Hade."

Adjø, Paris. Nå forlater jeg både dine gode og dine dårlige sider.
På gjennsyn!

Sneak peak

Jeg hører på t.a.t.u, Scooter, Darude, Aqua og O-zone mens jeg redigerer bilder. På en måte minner jeg meg selv om naboen min på folkehøgskola, minus bilderedigeringa. Noen folkehøgskolefolk som husker?

For i forige uke var jeg ute med K-Ped for å ta flere bilder av smykkene hennes. Her kommer en liten smakebit.

Askepott

Og jeg som trodde at jeg bare bodde sammen med én teaterspire. Men Heidi liker også å vifte med sitt flotte skuespillertalent.

Peep`s

Mange folk på en god måte.


Mange folk på en dårlig måte.

Hurra for min far!

Når Heidi og jeg snakker om hvor gamle vi tror folk i gata er, sier alltid Heidi at jeg må slutte å sammenligne alle med mine egne foreldre fordi de er så jævlig frëshe. Jeg tror hun har rett.
I dag sender jeg alle mine beste tanker til verdens beste pappa som for tiden ligger rett ut på en strand i Hellas. Men for all del, etter 60 år på jordkloden er det hans fulle rett å ligge rett ut en stund.

Gratulerer med dagen, Pappa!

Show-off?

I går så jeg en dame på metroen som hadde en veske der det med stor skrift sto: Jacobs by Marc Jacobs for marc by Marc Jacobs in collaboration with Marc Jacobs for marc by Marc Jacobs.

Jeg synes kanskje det ble litt for mye.

Norge, snart sees vi igjen

Om en drøy uke setter jeg atter mine ben i Norge. Og denne gangen mer eller mindre for godt. Jeg har nemlig bestemt meg helt. Sekkene skal pakkes, og pakkes ut igjen i Oslo til høsten. Det blir spennende, rart, fint, skummelt, trist og artig på samme tid. For denne gang er jeg ferdig med Paris. Så godt det lar seg gjøre å bli ferdig med denne store byen der alt mulig skjer på akkurat samme tid.

Jeg kommer til å savne; alle de rare folkene som får lov til å være akkurat så rare de vil, været, caféene, gatene, Eiffeltårnet, hundene, parkene, skogen, vinen, baguettene, kakene, verdens rareste leilighet, den billige maten, markedene, de pene menneskene, danse til morgenmetroen kjører igjen, billig taxi, alltid spise på gulvet, det uforutsette, verdens fineste samboere, kunne skylde på at jeg er "den dumme turisten" hvis jeg vil, bruktbutikkene, kunne forsvinne litt i mengden, kunne si "jeg bor i Paris", ha eget bad, titte på modellene som sprader i gatene, at alt er litt sånn halvveis og at man er litt mer rundt i kantene når det kommer til lover og regler, at det alltid er et magasin som har en syk fest og at ingen går i joggebukse.

Meeeen dette kommer jeg ikke til å savne; bli spurt om penger kanskje 15 ganger per dag, bli så slem at man tenker "pokker altså, måtte noen ta selvmord på metrolinja akkurat nå som jeg skal til byen", alle turistene, at alle steder alltid lukter urin, alltid måtte gå i kø, kjøre metro, uteliggere som hopper opp i trynet ditt og skriker, overfylte metrovogner, franskmenn som synes du er frekk fordi du har problemer med å snakke riktig, aldri kunne gjøre seg helt og holdent forstått, alltid svare på "where are you from and what do you do in Paris?", hundebæsjen overalt, sure folk som er enige om at så lenge man er på jobb har man lov til å være frekk mot alle, alltid få møkkliten kaffe, doen min som alltid lukter vondt, ha altfor liten sosial omkrets, ha såpass mye fritid og at ingenting fungerer helt.

Det var litt. En dag var det ei jente på et dansegulv som spurte om den ene delen av ansiktet mitt smilte og den andre delen var lei seg fordi jeg skulle reise. Det stemmer ganske så godt.