lørdag, desember 08, 2012

Én måned i syden

Én måned har gått siden jeg satt meg på et fly, reiste i 23 timer, og slo meg ned i en liten by, midt i ørkenen i Namibia. Først måtte man sove ut, så måtte man vende seg til varmen, så til høydeforskjellen, så til de sosiale kodene, så til de kulturelle kodene, så til trafikksystemet, til myntenheten, til maset, til mangelen på hygiene, til insektene, til faren for dehydrering, og til hvordan man skal unngå å bli hverken lurt eller ranet. Alt gikk forholdsvis greit.

Det er vanskelig å vende seg til at man bor i et land uten enorm rikdom. Et land med tydlige mangler og forskjeller, til tross for en utrolig oppblomstring de siste årene. Jeg har såvidt begynt å vende meg til tanken på at de med mørk hudfarge enten er rike eller fattige, mens de med hvit farge alltid er rike. Jeg har (snart) vendt meg til at jeg ikke skal skamme meg over å sitte på en restaurant sammen med kun hvite mennesker, og bli servert av kun svarte. Det er sånn det er. Selv om ingen av oss har en forklaring på hvorfor det, etter flere generasjoner med hvite namibiere, tilsynelatende fortsatt ikke finnes hvite mennesker med lavt-lønnede jobber.
Det er også vanskelig å skulle vende seg til å bo i et land som ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om essensielle ting som logikk og logistikk. Jeg forstår at nordmenn er slaver av tiden, at vi har timesavtaler hos legen, og at vi følger klokka mer enn noe annet. Men akkurat logistikk er noe jeg anser som mulig, og fordelaktig, for land som Namibia å adoptere fra oss i Nord. Det er logisk å bruke logistikk i hverdagen. Det er ikke nødvendig alt alt skal være "førstemann til mølla". Det er ikke nødvendig at man må vente hele dagen i kø for å få tatt røntgenbilder av sine tuberkolose-infiserte lunger. Det er heller ikke logisk å plassere disse smittsomme pasientene, i flere timer, på samme venterom som ellers friske pasienter.

Det finnes så mye jeg kunne ha nevnt. Men man må legge litt bånd på seg selv, både av hensyn til arbeidsplassen og de ansatte, som faktisk kan gjøre en god jobb tilstanden tatt i betraktning. Det er bare at det et sted i prosessen burde være noen med makt som en dag bestemte å følge en logisk tankegang. Jeg forstår selvsagt samtidig at det er enkelt for meg å misjonere om hvordan vi priviligerte gjør det i verdens rikeste land. Men det er ingen enkel sak for en enkel gutt fra hedemarken å alltid la ting passere i stillhet.

Nå. Over til hyggeligere saker. Namibia er forsatt veldig fint, og det føles forsatt som om man er på ferie. Man står opp tidlig, drikker kaffe mens sola og 20 varmegrader titter igjennom vinduet klokka sju. Så tar man taxi til jobb, jobber, tar taxi hjem, slapper av i sola, leser bok og hører på musikk, før man drar til byen for å handle inn mat. Taxi hjem, eller gå, lage middag, ta et glass vin, spise, se på en film, ta et glass til, snakke litt på Skype, høre på litt musikk, og så legge seg. Sånn er hverdagen.
Helgen er bruddet fra hverdagen, og varer minst fra torsdag kl to til mandag morgen. Da drar vi på utflukter, tar lange byturer, ligger ved et basseng, og drikker kanskje litt mer vin enn på hverdagene. Men alt i alt er det snakk om særs rolige dager.





Idag ble jeg solbrent på den ene hånda mi etter å ha ligget lenge ved bassengkanten. Da er det et must med aloe vera-krem. Forelesning om at aloe vera hjelper mot alt som er vondt, har jeg fått inn med morsmelka. Mamma mener også at man kan spise det, men jeg håper og tror at det kun var morsmelk jeg fikk, og ikke aloe vera.


video 
Videoen over viser julestemning på et av byens kjøpesenter. Jeg har hovedsaklig lagt den ut sånn at Elise skal få se at det faktisk finnes folk her i byen. Hun tror meg tydeligvis ikke.

2 kommentarer:

Sunniva sa...

Du skriver bra kompis ;-)

Anonym sa...

Okå da, hilsen Elise