tirsdag, februar 12, 2013

99 dager i Afrika

Mine 99 dager i Afrika er snart ferdig. Som Trine Rein, og deretter Natalie Imbruglia, sang; I am torn. På en side har man bare lyst til å bli igjen i denne "ferien" der dagene består av lyse morgener, verdens korteste arbeidsdag, ligging i sola, bading i bassenget, og alltid noe godt i kjøleskapet. Jeg leste nylig en artikkel som handlet om hvordan utlendinger ville beskrive Norge. Kaldt og dyrt var de to mest brukte ordene. Namibia er rake motsettningen. Så hvorfor skulle ikke Namibia trumfe over Norge? Alle veit at varmt og billig er bedre enn kaldt og dyrt.

Men Norge er så mye mer enn det. Ihvertfall dersom man er vant til det. Jeg tror Namibiere ville syntes at Norge bare er kaldt, kjedelig og stille. At folk er stille. Og biler er stille. Men jeg er torn, for å quote Rein/Imbruglia igjen. For samtidig som jeg blir sliten av at alle skriker og hoier i Namibia, liker jeg at det er litt liv i folk. Jeg liker at de ler med hele kroppen og sjela, og at de ikke er redd for å lage litt lyd. Jeg liker å gå inn i en butikk og oppdage en 5årig jente som danser som i en Missy Elliot-musikkvideo midt imellom noen klesstativ. Jeg liker liv og røre samtidig som jeg liker det rolige og fredlige. Og ja, jeg elsker varmt vær og shorts døgnet rundt. Men samtidig savner jeg å kunne ha på meg bukse, eller bruke forskjellige jakker. Det er vanskelig å skulle være glad i fine klær i et land der du kun orker å ha på deg en shorts. Dessuten liker jeg å våkne en søndagsmorgen, og kose meg under dyna i stedet for å hoppe ut av senga klokka åtte fordi det er så sabla varmt. Spørsmålet er bare; hva liker jeg best? Vil jeg ofre billig kaffe på masete café i Windhoek for en overprisa, halv-god kaffe fra Kaffebrenneriet på Løkka?
Ja, jeg vil det.

Jeg snakka med Siri på Skype her en dag, og hu lurte på hva jeg savner mest."Vel, vennene mine, selvsagt. Også savner jeg å kunne gå nesten hvor jeg vil, nesten når jeg vil. Selv om det er mørkt ute. Og at ikke alle stirrer på meg på gata. Også savner jeg å kunne ta opp ipoden min på gata for å skifte sang, uten å være bekymra over at noen skal se det, og prøve å stjele den". Hun svarte med å le, for å fortelle meg at "det er jo de helt vanligste tingene du savner. Alt vi tar for gitt". Og hun har rett. Tingen er akkurat det; at vi tar det for gitt. Vi tar for gitt at ingen vil prøve å rappe tingene våre. Vi tar det også for gitt at dersom vi setter oss inn i en taxi, kommer vi til å betale prisen takstameteret sier vi skal betale. Uansett hvor dyrt taxi er i Norge, behøver vi ikke være redd for å bli lurt. Eller redd for at det egentlig begynner å bli mørkt ute, så derfor kan taxi være utrygt. Vi bor i et samfunn der alt er i orden, og alt har prislapp på seg. Mulig beløpet på lappen er høyt, men det er ihvertfall enkelt.

Men mest av alt; jeg savner vennene mine. Jeg har ikke sett de på 94 dager, og merker at det er på tide å møte de igjen. For meg virker det som om det har skjedd så utrolig mye i Oslo mens jeg har vært borte. Men hver gang jeg snakker med noen der hjemme, sier de bare at alt er som vanlig. Men jeg regner med at det bare er de små tingene som gjør hele bildet. De små tingene som glemmes og som nesten ikke er nødvendig å fortelle over Skype. Hvordan livet er på jobb? Hva som skjedde i helgen? Hvor dro man ut? Hvem møtte man? Hvem var for full til å komme inn? Hvem har gjort ditt og hvem har gjort datt? Jeg gleder meg til å gå på café, med en venn, og bare snakke ivei om løst og fast til kaffekopp nummer tre er kald og man har fått tømt seg helt om alt som skjer og har skjedd siden sist.

Jeg har oppdaget hvor godt jeg liker Oslo. Hele tiden klager vi over at det ikke skjer noenting spennende i Oslo. Vi klager over at det aldri er noen bra fester, at de samme folka er overalt hver gang vi går på byen, og at det er så grått og kaldt. Men Oslo er slettes ikke så værst altså. Kanskje vi bare må bli flinkere til å lage vår egen moro?

På mandag kommer jeg hjem. På onsdag starter jeg på skola igjen. Om en snau måned har jeg eksamen, og i mai skal jeg levere bacheloroppgave. Jeg veit at jeg kommer til å klage og uffe meg mye i tiden fremover mot sommeren. Jeg kommer til å banne, og ønske at jeg var tilbake i varme Afrika, uten store bekymringer. Men jeg skal huske på at jeg velger det selv. Jeg vil heller ha kalde gater, rolig atmosfære, dyr luksus, mer frihet og mange venner,
Til tross for en helt sykt bra opplevelse her nede;
Oslo, jeg velger deg.




mandag, januar 14, 2013

Besøk



Jeg fikk besøk. Maja kom helt til Namibia, og vi dro nesten rett avgårde til kysten for å ta oss en meta-ferie. Vi endte med å ligge rett ut i sola, lese bok, drikke vin, få massasje, spise gode frokoster og enda bedre middager, samt legge oss tidlig.

Dagene går. Maja er varm. Forsåvidt er vi alle varme, men klarer å nå etterhvert å takle det nokså godt. På dagtid er vi på jobb, der vi har fått besøk av omtrent 30 andre namibiske studenter. I tillegg til oss fire pluss de andre ansatte, blir det fort overfyllt og jævlig nå så mange jobbende prøver å karre til seg pasienter og arbeidsutstyr. Det hele ender med rolige dager da vi for det meste står å henger, og venter på at anledningen til å utføre en undersøkelse byr seg.

På torsdag blir det igjen helg, vi har leid bil, og skal kjøre avgårde nordover for å dra på safari og sove i telt (på taket av bilen). Blir bra saker.



lørdag, januar 05, 2013

Om nordmenn. Og om andre.

Nordmenn får høre at de er stille, beskjedne, rolige, kalde og vanskelige å bli kjent med. Jeg møtte på en eldre dame i et galleri i Cape Town som snakket om en venninne som flyttet til Norge og ikke fikk noen gode venner fordi hun ikke snakket norsk.

Når man har tilbrakt tre døgn på buss de siste to ukene, i stinn brakke, gjennom Afrikas ørken og ofte uten air condition, blir man svært oppmerksom på hvordan enkelte oppfører seg.

Nordmenn skriker ikke til hverandre dersom man sitter rett ved siden av hverandre, selv om man er glad. Nordmenn gir heller ikke beskjeder til hverandre ved å skrike tvers over hele bussen. Vi holder også samtalen rolig når andre rundt prøver å sove fordi det er midt på natta. Og når bussen da tar en stopp midt på natten, går vi bort til sjåføren og spør rolig dersom vi har spørsmål, i stedet for å hoie og skrike fra bakerste rad. Vi bruker hodetelefoner, og velger ikke å heller bruke høyttaleren på mobilen sånn at alle andre på bussen må høre på akkurat det en selv ønsker å høre på. Spesielt dersom det vi ønsker å høre på er trance-remixer av pop-hits. Vi setter knyttnevene i setet våres når vi skal endre sittestilling, istedet for å ta tak i hodestøtta foran og hale og dra i den. Vi støtter oss ikke på hodene til medpassasjerer når vi går igjennom bussen. Vi prøver å unngå å bruke passasjeren ved siden av sin mage som støtte for albuer. Heller ikke valser vi frem og tilbake mens vi tråkker alle på tærne og slår ned folk med vesker, hender og rompe. Dersom vi støtter oss forsiktig på en hodestøtte, er vi nøye på å ikke lugge hodestøttens eier. Og vi bruker ikke hodestøtten til den foran som stumtjener for å henge fra oss vesker og jakker. Vi prøver å tenke på at andre bak oss kanskje får litt i overkant mye vind i ansiktet dersom vi åpner vinduet. Vi setter ikke møkkete og veldig sure føtter etter en lang reise på en høy bag i midtgangen så den foran får føttene opp i ansiktet. Vi holder oss for munnen når vi nyser. Når bussjåføren sier at det er pause og at vi kjører videre om 15 minutter, så bruker vi faktisk 15 minutter på å gå på do, og ikke 30. Og vi legger oss slettes ikke ned i midtgangen for å sove sånn at fire andre passasjerer ikke kan strekke ut beina sine. Og når en av disse fire andre passasjerene (ja, meg) prøver å hinte med å ikke flytte beina sine, velger vi isåfall å trekke oss raskt tilbake, istedet for å bruke medpassasjerens bein som hodestøtte.

Man kan si mye om nordmenn. Men at vi er høfflige mennesker med de sosiale antennene ute, er det ingen som kan ta fra oss!

Sør-Afrika. -Mulighetenes vugge

Åkei. Så man reiser til Cape Town. Hva vil man gjøre? For virkeligheten viste seg å være at man faktisk kan gjøre akkurat det man vil. Alt kan ordnes. Hva som helst. Og for oss rike nordmenn er det meste innenfor rekkvidde. Så, hva vil du?
Vil du klappe geparder? Eller aper eller elefanter? Eller ri på hest, elefant eller struts (!)? Eller reise rundt og se på alle dyrene i Hakkebakkeskogen? Ellers reise fra vingård til vingård, men smaksprøver underveis? Eller kanskje heller olivengårder? Vil du kjøre bil, motorsykkel, moped eller tuk-tuk? Eller sykle mens noen kjører bak deg med bagasjen? Vil du starte hjemmefra, eller bli hentet og levert på hotellet? I en 62' Ford Mustang, sier du? Eller kanskje du vil bade på stranda? Eller gå på rolig fjelltur? Eller klatre oppover Table Mountain? Vel, isåfall er det bare å gå ut døra. Blir du sliten kanskje? Og vil kjøre heisen ned, eller kanskje rappellere ned fjellveggen? Vil du svømme med delfiner, eller hvithai? Eller vandre på stranda med skillpadder eller pingviner? Paintball, lazergun? Kanskje du bare vil dra på spa? Massasje, ordne hud, hår og negler? Vil du bare shoppe? Eller aller helst tilbringe dagene på et av byens mange mathaller? Spiller golf enten på vanlig bane eller med flytende mål på små øyer ute i vannet? Vil du hoppe i fallsjerm, padle kano eller kajak? Sykle på smale stier gjennom skogen og hoppe ned fossefall? Eller hoppe i strikk? Kjøre firhjuling i ørkenen eller dykke ned til havets bunn? Dra på kino for 20 kroner, eller kanskje spise den beste middagen i ditt liv for halvparten av det en McDonald's-burger koster i Norge? Sjømat rett fra havet eller kjøtt rett fra vilmarka? Mulig du vil ta en dag i ørkenen, sittende bakpå en Jeep, og skyte de ville dyrene du har lyst til å skyte? Eller kanskje du bare vil betale 600 kroner for å skyte på blink med 7 forskjellige skytevåpen som er strengt forbehold millitæret dersom du er i Norge?

Det var for mange muligheter og for få dager og for tynn lommebok. Men det er lov å håpe at man kan komme tilbake for mer en anna gang. 

Det har vært juleferie, og jeg har tilsammen tilbrakt ganske nøyaktig 3 døgn på buss siden ferien startet. Kun ett av disse døgna hadde air condition. 5 dager i Cape Town, 5 dager i Knysna, og tilbake til 5 nye dager i Cape Town. Det har vært både slitsomt og utrolig fint.
Nå er jeg tilbake i gode, gamle, varme Namibia.

onsdag, desember 19, 2012

Hjulene på bussen


Jeg har tatt av meg linsene, og på meg en hvit stoffbukse med strikk i livet som jeg vanligvis bruker på jobb på sjukehuset. Jeg gjør meg klar for ett døgn på buss til Cape Town. Her gjelder det å være mest mulig komfortabel. Jeg gruer meg, men gleder meg desto mer til ankomsten.

Jeg ønsker dere alle en god jul og et godt nyttår, nå skal jeg ha ferie frem til 7. januar. 




Klem

torsdag, desember 13, 2012

Hjemme

Dagen før avreise hadde jeg godiseting, filmtitting og sleep over med gode venner og en hund. Det er kjekt å tenke på at verdens beste venner er hjemme i Norge, at dette kun er et utvalg av de, og at de fortsatt er der når jeg kommer hjem. 




Dyr og sånt.

video

På søndag ble vi hentet av en stor bil og kjørt opp i 2200 meters høyde til en lukseriøs lodge. Vi ble møtt av en langhåret, hvit mann, mistenkelig lik Tarzan, og uten tvil med likt dyretekke. Før vi visste ordet av det, kom det to geoparder tusslende. Han sa at vi skulle gå ned på huk, og ikke gjøre noen brå bevegelser. Så kom alt til å gå bra. Herregud, hvem hadde trodd at geoparder var så vennlige? (Nå må det nevnes at disse var tamme.)

Etterpå kjørte vi rundt i fjellheimen og matet ville geoparder (glad jeg slapp å prøve å klappe dem), får vi til slutt kom frem til løvene. De fikk også biff.
Da vi kom tilbake til lodgen, kom det en stille og spinkel dame med to glass champagne på et fat. Dette skulle vi nyte i den røde, afrikanske solnedgangen, oppe på den høyeste høyden i hele området.
Helt grei avsluttning på søndagen.




mandag, desember 10, 2012

Spaaaaa


Norsk hud er ikke vant til å ha på seg solkrem hele dagen, og reagerer på de merkeligste måter og steder. Innimellom må man rett og slett bare skrubbe av seg et hudlag, smøre på ei maske, og håpe at ting ordner seg.

lørdag, desember 08, 2012

Én måned i syden

Én måned har gått siden jeg satt meg på et fly, reiste i 23 timer, og slo meg ned i en liten by, midt i ørkenen i Namibia. Først måtte man sove ut, så måtte man vende seg til varmen, så til høydeforskjellen, så til de sosiale kodene, så til de kulturelle kodene, så til trafikksystemet, til myntenheten, til maset, til mangelen på hygiene, til insektene, til faren for dehydrering, og til hvordan man skal unngå å bli hverken lurt eller ranet. Alt gikk forholdsvis greit.

Det er vanskelig å vende seg til at man bor i et land uten enorm rikdom. Et land med tydlige mangler og forskjeller, til tross for en utrolig oppblomstring de siste årene. Jeg har såvidt begynt å vende meg til tanken på at de med mørk hudfarge enten er rike eller fattige, mens de med hvit farge alltid er rike. Jeg har (snart) vendt meg til at jeg ikke skal skamme meg over å sitte på en restaurant sammen med kun hvite mennesker, og bli servert av kun svarte. Det er sånn det er. Selv om ingen av oss har en forklaring på hvorfor det, etter flere generasjoner med hvite namibiere, tilsynelatende fortsatt ikke finnes hvite mennesker med lavt-lønnede jobber.
Det er også vanskelig å skulle vende seg til å bo i et land som ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om essensielle ting som logikk og logistikk. Jeg forstår at nordmenn er slaver av tiden, at vi har timesavtaler hos legen, og at vi følger klokka mer enn noe annet. Men akkurat logistikk er noe jeg anser som mulig, og fordelaktig, for land som Namibia å adoptere fra oss i Nord. Det er logisk å bruke logistikk i hverdagen. Det er ikke nødvendig alt alt skal være "førstemann til mølla". Det er ikke nødvendig at man må vente hele dagen i kø for å få tatt røntgenbilder av sine tuberkolose-infiserte lunger. Det er heller ikke logisk å plassere disse smittsomme pasientene, i flere timer, på samme venterom som ellers friske pasienter.

Det finnes så mye jeg kunne ha nevnt. Men man må legge litt bånd på seg selv, både av hensyn til arbeidsplassen og de ansatte, som faktisk kan gjøre en god jobb tilstanden tatt i betraktning. Det er bare at det et sted i prosessen burde være noen med makt som en dag bestemte å følge en logisk tankegang. Jeg forstår selvsagt samtidig at det er enkelt for meg å misjonere om hvordan vi priviligerte gjør det i verdens rikeste land. Men det er ingen enkel sak for en enkel gutt fra hedemarken å alltid la ting passere i stillhet.

Nå. Over til hyggeligere saker. Namibia er forsatt veldig fint, og det føles forsatt som om man er på ferie. Man står opp tidlig, drikker kaffe mens sola og 20 varmegrader titter igjennom vinduet klokka sju. Så tar man taxi til jobb, jobber, tar taxi hjem, slapper av i sola, leser bok og hører på musikk, før man drar til byen for å handle inn mat. Taxi hjem, eller gå, lage middag, ta et glass vin, spise, se på en film, ta et glass til, snakke litt på Skype, høre på litt musikk, og så legge seg. Sånn er hverdagen.
Helgen er bruddet fra hverdagen, og varer minst fra torsdag kl to til mandag morgen. Da drar vi på utflukter, tar lange byturer, ligger ved et basseng, og drikker kanskje litt mer vin enn på hverdagene. Men alt i alt er det snakk om særs rolige dager.





Idag ble jeg solbrent på den ene hånda mi etter å ha ligget lenge ved bassengkanten. Da er det et must med aloe vera-krem. Forelesning om at aloe vera hjelper mot alt som er vondt, har jeg fått inn med morsmelka. Mamma mener også at man kan spise det, men jeg håper og tror at det kun var morsmelk jeg fikk, og ikke aloe vera.


video 
Videoen over viser julestemning på et av byens kjøpesenter. Jeg har hovedsaklig lagt den ut sånn at Elise skal få se at det faktisk finnes folk her i byen. Hun tror meg tydeligvis ikke.

søndag, desember 02, 2012

I dag har jeg bursdag. Jeg har levd i 27 år, og vil påstå at omtrent den første halvparten av livet gikk i normalt tempo, mens den siste halvparten har beveget seg frem i svært høy hastighet.

Uansett. Dagen startet med at jeg ble vekket, litt sliten etter for mye vin i går kveld, til et dekket frokostbord. Etter frokost dro vi ut til byens offentlige svømmebasseng. Men det viste seg at en enorm gjeng hvite namibiere hadde leid hele bassengområdet, og hadde en slags konkurranse. Så da dro vi heller tilbake til byen, la oss i en park, og leste bok.

I kveld skal vi ut å spise middag på deilige Joe's Beerhouse før vi skal la oss forføre av James Bond på den lokale kinoen.


Hurra for meg!