tirsdag, februar 12, 2013

99 dager i Afrika

Mine 99 dager i Afrika er snart ferdig. Som Trine Rein, og deretter Natalie Imbruglia, sang; I am torn. På en side har man bare lyst til å bli igjen i denne "ferien" der dagene består av lyse morgener, verdens korteste arbeidsdag, ligging i sola, bading i bassenget, og alltid noe godt i kjøleskapet. Jeg leste nylig en artikkel som handlet om hvordan utlendinger ville beskrive Norge. Kaldt og dyrt var de to mest brukte ordene. Namibia er rake motsettningen. Så hvorfor skulle ikke Namibia trumfe over Norge? Alle veit at varmt og billig er bedre enn kaldt og dyrt.

Men Norge er så mye mer enn det. Ihvertfall dersom man er vant til det. Jeg tror Namibiere ville syntes at Norge bare er kaldt, kjedelig og stille. At folk er stille. Og biler er stille. Men jeg er torn, for å quote Rein/Imbruglia igjen. For samtidig som jeg blir sliten av at alle skriker og hoier i Namibia, liker jeg at det er litt liv i folk. Jeg liker at de ler med hele kroppen og sjela, og at de ikke er redd for å lage litt lyd. Jeg liker å gå inn i en butikk og oppdage en 5årig jente som danser som i en Missy Elliot-musikkvideo midt imellom noen klesstativ. Jeg liker liv og røre samtidig som jeg liker det rolige og fredlige. Og ja, jeg elsker varmt vær og shorts døgnet rundt. Men samtidig savner jeg å kunne ha på meg bukse, eller bruke forskjellige jakker. Det er vanskelig å skulle være glad i fine klær i et land der du kun orker å ha på deg en shorts. Dessuten liker jeg å våkne en søndagsmorgen, og kose meg under dyna i stedet for å hoppe ut av senga klokka åtte fordi det er så sabla varmt. Spørsmålet er bare; hva liker jeg best? Vil jeg ofre billig kaffe på masete café i Windhoek for en overprisa, halv-god kaffe fra Kaffebrenneriet på Løkka?
Ja, jeg vil det.

Jeg snakka med Siri på Skype her en dag, og hu lurte på hva jeg savner mest."Vel, vennene mine, selvsagt. Også savner jeg å kunne gå nesten hvor jeg vil, nesten når jeg vil. Selv om det er mørkt ute. Og at ikke alle stirrer på meg på gata. Også savner jeg å kunne ta opp ipoden min på gata for å skifte sang, uten å være bekymra over at noen skal se det, og prøve å stjele den". Hun svarte med å le, for å fortelle meg at "det er jo de helt vanligste tingene du savner. Alt vi tar for gitt". Og hun har rett. Tingen er akkurat det; at vi tar det for gitt. Vi tar for gitt at ingen vil prøve å rappe tingene våre. Vi tar det også for gitt at dersom vi setter oss inn i en taxi, kommer vi til å betale prisen takstameteret sier vi skal betale. Uansett hvor dyrt taxi er i Norge, behøver vi ikke være redd for å bli lurt. Eller redd for at det egentlig begynner å bli mørkt ute, så derfor kan taxi være utrygt. Vi bor i et samfunn der alt er i orden, og alt har prislapp på seg. Mulig beløpet på lappen er høyt, men det er ihvertfall enkelt.

Men mest av alt; jeg savner vennene mine. Jeg har ikke sett de på 94 dager, og merker at det er på tide å møte de igjen. For meg virker det som om det har skjedd så utrolig mye i Oslo mens jeg har vært borte. Men hver gang jeg snakker med noen der hjemme, sier de bare at alt er som vanlig. Men jeg regner med at det bare er de små tingene som gjør hele bildet. De små tingene som glemmes og som nesten ikke er nødvendig å fortelle over Skype. Hvordan livet er på jobb? Hva som skjedde i helgen? Hvor dro man ut? Hvem møtte man? Hvem var for full til å komme inn? Hvem har gjort ditt og hvem har gjort datt? Jeg gleder meg til å gå på café, med en venn, og bare snakke ivei om løst og fast til kaffekopp nummer tre er kald og man har fått tømt seg helt om alt som skjer og har skjedd siden sist.

Jeg har oppdaget hvor godt jeg liker Oslo. Hele tiden klager vi over at det ikke skjer noenting spennende i Oslo. Vi klager over at det aldri er noen bra fester, at de samme folka er overalt hver gang vi går på byen, og at det er så grått og kaldt. Men Oslo er slettes ikke så værst altså. Kanskje vi bare må bli flinkere til å lage vår egen moro?

På mandag kommer jeg hjem. På onsdag starter jeg på skola igjen. Om en snau måned har jeg eksamen, og i mai skal jeg levere bacheloroppgave. Jeg veit at jeg kommer til å klage og uffe meg mye i tiden fremover mot sommeren. Jeg kommer til å banne, og ønske at jeg var tilbake i varme Afrika, uten store bekymringer. Men jeg skal huske på at jeg velger det selv. Jeg vil heller ha kalde gater, rolig atmosfære, dyr luksus, mer frihet og mange venner,
Til tross for en helt sykt bra opplevelse her nede;
Oslo, jeg velger deg.




4 kommentarer:

Anonym sa...

KOM da! Hilsen Elise

Anonym sa...

Ja, kom! Vi velger deg! Hilsen Ragnhild

Anonym sa...

Dypt. Får en til å tenke

Blir fint å få deg tilbake :-*

- Øyvind

my NamE is HegE sa...

Jeg er klar for litt ny leilighet/oppussings oppdates her på bloggen jeg Joachim!