Om å være samboer med seg selv, leve i varmen og leve i storbyen

Livet i storbyen er ikke som livet hjemme i Hamar i gamle dager. Hjemme i Hamar, hvis du plutselig får lyst på noe etter klokka åtte om kvelden, kan du bare gi opp. Sånn var det i hvertfall før. Butikkene hadde stengt, og du måtte bite i det sure eplet, og vente til neste dag.
Her i Trondheim er det andre boller. Ting er oppe hele døgnet, og man kan kjøpe det man vil når som helst.
For eksempel is kl ett om natta, slik som jeg har gjort et par ganger nå i det siste.

Det er fint, og jeg har blitt avhengig av det.

Varmen fortsetter. Og godt er det. I morra tidlig skal jeg levere inn oppgava mi, og jeg er slettes ikke fornøyd.
Det ble bare tull egentlig.
Jeg velger å skylde på været denne gangen. Men 30 varmegrader ute, er det vanskelig å konsentrere seg om å ta bilder.

Jeg liker varmen. Spesielt om kvelden. Det å gå med shorts fra morra til kvelds, og tussle rundt barbent når klokka er tolv om natta, men det fortsatt er lyst og varmt.
Det er akkurat det som gjør livet herlig. Akk, så herlig.
Hadde bare sommeren vart evig.

Også bor jeg alene om dagen da. Helt alene.
Det er veldig spennende, men også rimelig kjedelig av og til. Det er da man tenker at man har gode venner.
Venner som har lyst til å bo sammen med en til høsten. Jeg er glad jeg skal bo med Øyvind og Karina.
Nå som man bor alene, er det ingen å slå av en prat med i gangen.
Akkurat nå drikker jeg Baileys alene. Med is.
Så ikke alene sånn sett. Det er faktisk veldig fint.

Får håpe finværet holder seg, så jeg har noen å spise is med i Ilaparken klokka tolv om natta med når ferien er over.