Idag fikk jeg et spørsmål ifra en som egentlig ikke kjenner meg. Han lurte på om jeg noen gang bare tar en rolig kveld hjemme. Selvsagt gjør jeg det. Men bare i ukedagene. Jeg føler at jeg lever et litt rart liv om dagen, og undrer om det virkelig er sånn det er å jobbe fulltid? Som singel og glad i liv og røre finner jeg meg selv på et av byens svette dansegulv til eksakt samme tidspunkt hver eneste uke. Med enkelte unntak er jeg garantert i full dans (og i full blomst?) hver eneste fredag og lørdag kveld. Samme tid, ofte samme sted.
Jeg våkner, litt sliten og litt arg fordi jeg mest sansynligvis har sovet litt for lenge, hver eneste lørdag og søndag morgen.
Når man jobber hver eneste hverdag, og vet at det uansett ikke går an å kombinere sene kvelder med tidlige morgener og bleieskift, får man at totalt anderledes syn på helga. Den er ikke bare nødvendig og hellig, den er din aller beste venn.
Man lener seg tilbake, setter på popmusikken fra helvete, og tar seg noen glass vin.
Jeg vet at jeg repeterer meg selv, og at jeg har skrevet om dette før. Men har man ikke annet fornuftig å skrive om, så blir det sånn. I dag våknet jeg og tenkte at det er altfor lenge siden jeg faktisk har skrevet noe på bloggen. Skal jeg virkelig fortsette å blogge eller skal jeg innse at jeg kanskje har gått tom for gode ting å skrive om?
Søndager er til for glass-cola, en kopp te, gode venner og en god film. I kveld skal jeg se Avatar på kino. Men hvis man ikke skal det, kan man for eksempel kose seg med denne gode filmen.
Mysterious Skin gir meg gåsehud, klump i halsen og vondt i hjertet. Det er sånn det skal være.
1 kommentar:
Mest klump i halsen og magen gir den filmen meg, men det er så bra, så bra. Og snart må vi leke sammen.
Legg inn en kommentar