Om nordmenn. Og om andre.

Nordmenn får høre at de er stille, beskjedne, rolige, kalde og vanskelige å bli kjent med. Jeg møtte på en eldre dame i et galleri i Cape Town som snakket om en venninne som flyttet til Norge og ikke fikk noen gode venner fordi hun ikke snakket norsk.

Når man har tilbrakt tre døgn på buss de siste to ukene, i stinn brakke, gjennom Afrikas ørken og ofte uten air condition, blir man svært oppmerksom på hvordan enkelte oppfører seg.

Nordmenn skriker ikke til hverandre dersom man sitter rett ved siden av hverandre, selv om man er glad. Nordmenn gir heller ikke beskjeder til hverandre ved å skrike tvers over hele bussen. Vi holder også samtalen rolig når andre rundt prøver å sove fordi det er midt på natta. Og når bussen da tar en stopp midt på natten, går vi bort til sjåføren og spør rolig dersom vi har spørsmål, i stedet for å hoie og skrike fra bakerste rad. Vi bruker hodetelefoner, og velger ikke å heller bruke høyttaleren på mobilen sånn at alle andre på bussen må høre på akkurat det en selv ønsker å høre på. Spesielt dersom det vi ønsker å høre på er trance-remixer av pop-hits. Vi setter knyttnevene i setet våres når vi skal endre sittestilling, istedet for å ta tak i hodestøtta foran og hale og dra i den. Vi støtter oss ikke på hodene til medpassasjerer når vi går igjennom bussen. Vi prøver å unngå å bruke passasjeren ved siden av sin mage som støtte for albuer. Heller ikke valser vi frem og tilbake mens vi tråkker alle på tærne og slår ned folk med vesker, hender og rompe. Dersom vi støtter oss forsiktig på en hodestøtte, er vi nøye på å ikke lugge hodestøttens eier. Og vi bruker ikke hodestøtten til den foran som stumtjener for å henge fra oss vesker og jakker. Vi prøver å tenke på at andre bak oss kanskje får litt i overkant mye vind i ansiktet dersom vi åpner vinduet. Vi setter ikke møkkete og veldig sure føtter etter en lang reise på en høy bag i midtgangen så den foran får føttene opp i ansiktet. Vi holder oss for munnen når vi nyser. Når bussjåføren sier at det er pause og at vi kjører videre om 15 minutter, så bruker vi faktisk 15 minutter på å gå på do, og ikke 30. Og vi legger oss slettes ikke ned i midtgangen for å sove sånn at fire andre passasjerer ikke kan strekke ut beina sine. Og når en av disse fire andre passasjerene (ja, meg) prøver å hinte med å ikke flytte beina sine, velger vi isåfall å trekke oss raskt tilbake, istedet for å bruke medpassasjerens bein som hodestøtte.

Man kan si mye om nordmenn. Men at vi er høfflige mennesker med de sosiale antennene ute, er det ingen som kan ta fra oss!