Digmeskifte

Skolen er over. Jeg er ferdig utdannet i en alder av 22 år, og det skremmer meg. Jeg er ikke helt klar til å hoppe ut i arbeidslivet for fult, og jobbe sammenhengene til jeg går av med pensjon. Jeg er nødt til å reise. Det blir nå eller aldri.
Før man har forpliktelser, kontaker og jobb som man ikke kan ta ett år fri fra.

Jeg tenker at Paris venter på meg, og tar i mot meg med åpne armer. Men jeg er ikke så naiv, og vet at det sikkert kommer til å bli vanskeligere enn man først skulle tro. Ikke snakker jeg flytende fransk, ikke har vi sted å bo, og ingen jobb.
Enda godt at jeg er fra Norge, og kan studere fransk over internett, og la Lånekassen låne meg penger til å gjøre det.

Disse to skal ut å reise. Sammen mot verden!