Dagen før dagen

Huset er i orden, klesvasken henger til tørk. iTunes spiller Ane Brun, jeg sitter på gulvet og er mett.
Sånn er situasjonen.
I morgen er det bursdagen min, men jeg har ingen bursdagsfølelse. På ingen måte. Får håpe den kommer i morgen, da er også Mari og Karina på besøk hos oss. Jeg har fått skraploddkalender og bursdagskort av mamma og pappa, men ba Anna om å ta vare på kortet til i morgen. Bursdagskort fikk jeg også av folkehøgskolegjengen, sammen med enda en skraploddkalender og et fint kort. Jeg var alene i heimen, og ikke like flink til å spare kortet til i morgen.
Men uansett, takk skal dere ha!

Ofte tenker jeg på alt det rare jeg opplever, men som ikke lengre er noe rart. Det bare blandes, eller mélanges, som det heter på fransk. Alle inntrykk, og alt som i Norge hadde blitt sett på som en syk nyhetssak, blandes bare inn sammen med alt det andre.
I går var jeg nesten bare hjemme. Jeg tok en metrotur tvers over sentrum for å hente mac-laderen min på Café Express. Laderen som jeg hadde lagt igjen hos Jaime kvelden før.
Jeg opplevde full mann med stereoannlegg på metrostasjonen som banna og sang og kasta ølbokser på linja. En gjeng menn på metroen som hadde med stereo på hjul, som spilte det jeg muligens litt rasistisk kaller india-pop.
Jeg så også en ung gutt i shorts og t-skjorte på metroen. Selv om det er rundt null grader ute. Og som om det ikke var nok, satt jeg rett ovenfor en transe. Eller, altså, noe som burde ha vært en transe. En dame-mann med så lange ben at jeg ikke fikk plass til mine egne.
Sånn går nu dagan, og snart er det jul, ribbe og Hamar.