Hjulene på bussen

Jeg har tatt av meg linsene, og på meg en hvit stoffbukse med strikk i livet som jeg vanligvis bruker på jobb på sjukehuset. Jeg gjør meg klar for ett døgn på buss til Cape Town. Her gjelder det å være mest mulig komfortabel. Jeg gruer meg, men gleder meg desto mer til ankomsten.

Jeg ønsker dere alle en god jul og et godt nyttår, nå skal jeg ha ferie frem til 7. januar. 




Klem

Hjemme

Dagen før avreise hadde jeg godiseting, filmtitting og sleep over med gode venner og en hund. Det er kjekt å tenke på at verdens beste venner er hjemme i Norge, at dette kun er et utvalg av de, og at de fortsatt er der når jeg kommer hjem. 

Dyr og sånt.

På søndag ble vi hentet av en stor bil og kjørt opp i 2200 meters høyde til en lukseriøs lodge. Vi ble møtt av en langhåret, hvit mann, mistenkelig lik Tarzan, og uten tvil med likt dyretekke. Før vi visste ordet av det, kom det to geoparder tusslende. Han sa at vi skulle gå ned på huk, og ikke gjøre noen brå bevegelser. Så kom alt til å gå bra. Herregud, hvem hadde trodd at geoparder var så vennlige? (Nå må det nevnes at disse var tamme.)

Etterpå kjørte vi rundt i fjellheimen og matet ville geoparder (glad jeg slapp å prøve å klappe dem), får vi til slutt kom frem til løvene. De fikk også biff.
Da vi kom tilbake til lodgen, kom det en stille og spinkel dame med to glass champagne på et fat. Dette skulle vi nyte i den røde, afrikanske solnedgangen, oppe på den høyeste høyden i hele området.
Helt grei avsluttning på søndagen.

Spaaaaa

Norsk hud er ikke vant til å ha på seg solkrem hele dagen, og reagerer på de merkeligste måter og steder. Innimellom må man rett og slett bare skrubbe av seg et hudlag, smøre på ei maske, og håpe at ting ordner seg.

Én måned i syden

Én måned har gått siden jeg satt meg på et fly, reiste i 23 timer, og slo meg ned i en liten by, midt i ørkenen i Namibia. Først måtte man sove ut, så måtte man vende seg til varmen, så til høydeforskjellen, så til de sosiale kodene, så til de kulturelle kodene, så til trafikksystemet, til myntenheten, til maset, til mangelen på hygiene, til insektene, til faren for dehydrering, og til hvordan man skal unngå å bli hverken lurt eller ranet. Alt gikk forholdsvis greit.

Det er vanskelig å vende seg til at man bor i et land uten enorm rikdom. Et land med tydlige mangler og forskjeller, til tross for en utrolig oppblomstring de siste årene. Jeg har såvidt begynt å vende meg til tanken på at de med mørk hudfarge enten er rike eller fattige, mens de med hvit farge alltid er rike. Jeg har (snart) vendt meg til at jeg ikke skal skamme meg over å sitte på en restaurant sammen med kun hvite mennesker, og bli servert av kun svarte. Det er sånn det er. Selv om ingen av oss har en forklaring på hvorfor det, etter flere generasjoner med hvite namibiere, tilsynelatende fortsatt ikke finnes hvite mennesker med lavt-lønnede jobber.
Det er også vanskelig å skulle vende seg til å bo i et land som ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om essensielle ting som logikk og logistikk. Jeg forstår at nordmenn er slaver av tiden, at vi har timesavtaler hos legen, og at vi følger klokka mer enn noe annet. Men akkurat logistikk er noe jeg anser som mulig, og fordelaktig, for land som Namibia å adoptere fra oss i Nord. Det er logisk å bruke logistikk i hverdagen. Det er ikke nødvendig alt alt skal være "førstemann til mølla". Det er ikke nødvendig at man må vente hele dagen i kø for å få tatt røntgenbilder av sine tuberkolose-infiserte lunger. Det er heller ikke logisk å plassere disse smittsomme pasientene, i flere timer, på samme venterom som ellers friske pasienter.

Det finnes så mye jeg kunne ha nevnt. Men man må legge litt bånd på seg selv, både av hensyn til arbeidsplassen og de ansatte, som faktisk kan gjøre en god jobb tilstanden tatt i betraktning. Det er bare at det et sted i prosessen burde være noen med makt som en dag bestemte å følge en logisk tankegang. Jeg forstår selvsagt samtidig at det er enkelt for meg å misjonere om hvordan vi priviligerte gjør det i verdens rikeste land. Men det er ingen enkel sak for en enkel gutt fra hedemarken å alltid la ting passere i stillhet.

Nå. Over til hyggeligere saker. Namibia er forsatt veldig fint, og det føles forsatt som om man er på ferie. Man står opp tidlig, drikker kaffe mens sola og 20 varmegrader titter igjennom vinduet klokka sju. Så tar man taxi til jobb, jobber, tar taxi hjem, slapper av i sola, leser bok og hører på musikk, før man drar til byen for å handle inn mat. Taxi hjem, eller gå, lage middag, ta et glass vin, spise, se på en film, ta et glass til, snakke litt på Skype, høre på litt musikk, og så legge seg. Sånn er hverdagen.
Helgen er bruddet fra hverdagen, og varer minst fra torsdag kl to til mandag morgen. Da drar vi på utflukter, tar lange byturer, ligger ved et basseng, og drikker kanskje litt mer vin enn på hverdagene. Men alt i alt er det snakk om særs rolige dager.

Idag ble jeg solbrent på den ene hånda mi etter å ha ligget lenge ved bassengkanten. Da er det et must med aloe vera-krem. Forelesning om at aloe vera hjelper mot alt som er vondt, har jeg fått inn med morsmelka. Mamma mener også at man kan spise det, men jeg håper og tror at det kun var morsmelk jeg fikk, og ikke aloe vera.

 

Videoen over viser julestemning på et av byens kjøpesenter. Jeg har hovedsaklig lagt den ut sånn at Elise skal få se at det faktisk finnes folk her i byen. Hun tror meg tydeligvis ikke.

I dag har jeg bursdag. Jeg har levd i 27 år, og vil påstå at omtrent den første halvparten av livet gikk i normalt tempo, mens den siste halvparten har beveget seg frem i svært høy hastighet.

Uansett. Dagen startet med at jeg ble vekket, litt sliten etter for mye vin i går kveld, til et dekket frokostbord. Etter frokost dro vi ut til byens offentlige svømmebasseng. Men det viste seg at en enorm gjeng hvite namibiere hadde leid hele bassengområdet, og hadde en slags konkurranse. Så da dro vi heller tilbake til byen, la oss i en park, og leste bok.

I kveld skal vi ut å spise middag på deilige Joe's Beerhouse før vi skal la oss forføre av James Bond på den lokale kinoen.

Hurra for meg!

Kunsten å handle

Fredag er fridag. Martine og Lars har reist fra oss, reist lengre nord i landet for å jobbe på et sjukehus vel plassert langt ute i bushen. Så jeg valgte å drukne mine sorger i litt handling. På vei til sentrum kom jeg på at det er siste fredag i måneden, også kjent som Pay Day. Alle i Namibia får lønn samme dag, og da kommer folk fra fjern og nær inn til sentrum for å ta ut pengene i minibanken og handle alt de trenger av klær og mat, for deretter å drikke seg kanakas på kvelden.

Jeg dro på velkjente Mr. Price for å handle klær. I den første butikken viste køen frem til kassa seg å være omlag 50 meter lang. I butikk nummer to var den bare 30 meter lang. Så da fikk jeg handla. 3 skjorter og én cap kosta omtrent 100 norske kroner. Gode kjøp!

Helg igjen

Om et par dager har jeg allerede vært her 1/4 av oppholdet. Det føles ut som om jeg kom igår. Brunfarge har jeg heller ikke fått enda. Mest fordi det er altfor varmt å ligge i sola dersom sola er fremme. Hvis det er overskyet, kan man ligge ute, men da blir man ikke brun. Synd.

Vi har etterhvert begynt å vende oss til å bo 1700 meter over havet. Blir fortsatt ganske tungpustet av å gå i oppoverbakker, og man blir fort trøtt på kvelden. Så hverdagen blir ganske daff. Det er som å være på ferie. Man drikker cola, spiser på restaurant i histen og pisten, og bruker penger man sikkert egentlig ikke burde bruke. Men sånn fungerer det når man er på ferie.

Jobb. Denne uka har vi jobbet på vanlig røntgenavdeling på byens mest hektiske sjukehus. Vi ble bare kastet ut i det, fikk prøve og feile som vi vil. Freestyle, kaller vi det. Vi kjører freestyle. Vi prøver oss frem, ler mye, gjør mye "anderledes", kjører vårt eget opplegg og opplever egentlig lite innblandelse fra de andre ansatte. Dette er Afrika. Alt er greit. Det er ingenting som heter strålevern, og pent lite som heter pasientomsorg. Mest på grunn av den ekstreme mengden med pasienter. Et venterom med røft regnet 250 øyne som stirrer imot deg, ventende på å bli ropt opp. Det er ingenting her som er likt som i Norge. Det er ingenting som heter avtale eller tidspunkt. Alt er førstemann til mølla, alt tar hele dagen, alt blir gjort halvveis.
Men det blir ihvertfall gjort.

Sjukehuset i Katatura er for byens fattigste. Pasientene har mildt sagt oftere enn i Norge skadet seg på jobb, kuttet av noen fingre, kræsja med bil, fått tuberkolose eller blitt skutt. Vi er de eneste med hvit hudfarge, både av pasienter og av ansatte. Vi er lange, tynne, kledd i hvitt, og smilende. Good morning doctor, sier pasientene til oss innimellom. Det er litt sprøtt, men ganske festlig.

Vi jobber i ett kjør frem til klokka to, også tar vi taxi hjem. Taxi koster 6 kroner per person. Man går aldri. Eller, dersom man er hvit i huden går man aldri. Man kjører overalt. Omlag 70-80% av bilene på veiene er taxier. De fleste er ledige. Er de ledige, tuter de på oss. 2-3 ganger. Ergo, går man en halvtimes tid langs veien, blir man muligens tutet på oppmot 400 ganger. Det blir fort litt slitsomt dersom man, som nordmann, faktisk innimellom har et ønske om å gå litt. Få rørt litt på seg. De på det forrige sjukehuset vi jobbet syntes vi var sprø fordi vi valgte å gå til jobb om morgenen. Det tok 20 minutter.

Selv om det er sol og sommer og over 20 varmegrader når vi står opp, er man fortsatt trøtt i tryne når klokka er 06.30.

Swakompund

Swakopmund. Den namibiske kystbyen som ser ut som en litt sliten by i Tyskland. Under kolonitiden hørte ihvertfall deler av Namibia til Tyskland, og det har satt sitt preg på landet, og spesielt Swakopmund. I tillegg hadde pensjonerte nazister en tendens til å flytte til Swakompund da krigen var ferdig, og det ikke var like stas å være nazist.

I dag er byen en litt sliten ferieby, okkupert av enkelte namibiere, men hovedsaklig eldre tyskere som ønsker å tilbringe resten av sitt liv i sol, varme og bølgeskvulp. Litt som pensjonistene i Norge som emigrerer til Grand Canaria.

Veiene i sentrum var breie som parkeringsplasser, vinden var sterk, maten var utsøkt, tempraturen behagelig som norsk sommer på sitt beste, og solnedgangene var magiske.
Jeg spiste snegler, blåskjell og antilope, og så to strutser, masse pelikanter, en god håndfull apekatter og fire vortesvin. I tillegg så jeg en skillpadde og en ilder i en hage da jeg kom tilbake til hovedstaden i går.

Jeg vandret på stranda, sola meg i hagen, klappa noen hunder, kjørte firhjuling i ørkenen og frøs litt på de senere kveldene som ikke ble så veldig sene fordi vi alltid var slitne etter en lang dag. Og Gunnbjørg hoppet i fallskjerm. Sykt modig!

Tidlig helg

Vi fikk dra tidlig fra jobb idag da et par av de yngre ansatte på sjukehuset innså at vi ikke hadde så mye å gjøre. Vi har vært på stråleterapi-avdelinga i to svært amputerte uker, og dagene som i starten ble fylt av observasjoner, korte spørsmål og energisk nikking, har etterhvert gått over til mye stillesitting og lesing av pensum i arbeidstiden.
De forsto at det holdt å observere i noen dager. At vi føler oss mette, og at det var på tid å ta helg.

I morgen skal vi prøve å komme oss på en buss. Eller, antageligvis er det vel bare en kassebil, på vei mot Swarkopmund og kysten. Jeg hadde håpet på sol og strandliv, men det er meldt mellom 15 og 20 grader, og vannet er kaldt.
Så i stedet blir det forhåpentligvis ørkenkjøring på firhjuling og muligens fallskjermhopping for Martine og Gunnbjørg. Lars og jeg skal heller sitte og drikke øl.

I følge lokalbefolkningen er Swarkopmund det eneste stedet i verden der ørkenen møter havet. Jeg veit ikke om det er tilfelle.

Det er (heldigvis) ikke lengre 36 varmegrader og steikende sol, men heller 25 varmegrader og overskyet. Og lyn og torden på kvelden. Det er greit for noen dager det også, selv om brunfargen lar vente på seg.

Martine er glad for helg, og på vei hjem fra jobb. Smiler som en liten gris.

Veien forbi huset våres. 

Sjukehuset vi har jobbet den siste tiden.

Meg på vei fra jobb. Også glad for helg.

Bilde fra forrige fredag. Lars koser seg med svømmebasseng og palmesus.