Da vi var turister

Da vi var i Marokko, var jeg og Heidi turister. For alle penga.
Og hva er det turister gjør når de er i Marokko? Jo, de overbataler for å ri på kamel langs stranda.
Det var det beste minnet fra Marokko. Og et av de bedre minnene fra årene som har gått. Selv om det også har skjedd masse anna artig, skiller kamelturen seg litt ut.

Om ikke lenge er skolen ferdig, men jeg orker ikke skrive et åh-jeg-sutrer-så-gæli-fordi-jeg-skal-flytte-fra-Trondheim-innlegg. Jeg skal derimot nyte den siste tiden min her, og tenke at byen og menneskene har gitt meg to gode år.
Og så bærer det videre til nye marker, altså Paris.

Det er nemlig tre ting jeg tenker på om dagen; eksamen, ferietur med Elise og at jeg skal flytte til Paris. Da jeg var på bli-kjent-tur til Kristiansund sammen med klassen for to år siden, før jeg i det hele tatt hadde vært i Paris, klarte jeg i fylla å spørre Heidi om vi ikke skulle flytte til Paris.
Det er rart å tenke på. Jeg kjente jo ikke Heidi engang.
Derfor vet jeg at det kommer til å ordne seg i Paris.
På en eller anne måte ligger det litt i kortene at det er dit jeg skal.

Paris je t´aime!

The women in my country are so beautiful

I går var vi alle modeller for Karina, da hun skulle ta reklame-eksamens-bilde.
Mens fotografen ordner lysa, har modellene det artig.

Mens man egentlig burde gjøre noe fornuftig, som f.eks eksamen

Kaaarima

Karina liker å tru at hun kan danse som en robot. Og hun har blitt mye bedre, etter mye øving.
Det skal hun ha.

Men hun har visst fortsatt litt å lære, sjekk ut dette:
http://filter.start.no/humor/1790

Natt til tirsdag. Klokken 00.30

Når Karina ligger å sover, danser musene på bordet.

Lord

Takk Gud for at Coop sin "steinovnsbakte" pizza er prikk lik den på kartongen.
Ellers kunne man lett blitt skuffet.

Time for party

Klokka er åtte, det er lørdag, og jeg sitter på skola sammen med Truls, Mari og Siggen.
Hva skal man ta seg til? Jo, man lager en liten fest/trip down memory lane. Med hjelp av youtube kan man fine de vakre, vene musikkvideoer som vi danset til på 90-tallet.

Det skumleste er nok antakeligvis den svenske duoen i Peaches. Tenk at en gang, for mange år siden, danset jeg til denne sangen. Jentene (på tidspunktet 8 og 11 år) prøver å danse, men får det kanskje ikke helt til.

Who-hoo

Om dagen har jeg det så travelt at jeg til tider glemmer å puste. Eksamen står på, og midt oppi det hele tok jeg også på meg en NRK-jobb. På torsdag kosa jeg meg oppi skogen med NRK-kjendiser og Varg Veum-skuespiller Trond Espen Seim.
Flere bilder kommer sikkert senere, så lenge kan dere nye en artig Else Kåss-video.
Og hvem er det som lusker rundt i bakgrunnen på starten? Midt i rigging av blitz-sett, kledd i blått fra topp til tå?
Jo, det er meg.

http://www.nrk.no/else/2008/05/trond-espen-ser-verden-for-aller-første-gang/

God kveld!

One time at band camp

Idag dro jeg atter en gang opp til Byåsen videregående for å jobbe med arkitektur og eksamen. På vei hjem gikk jeg forbi en på sykkel som ble påkjørt av en bil. Det var litt spennende, litt skummelt og litt fascinerende. Det gikk bra med han, tror jeg.
Reiste seg opp og klagde litt på vond rygg, men sa det gikk bra. Sprek ungdom da vettu, med hjelm.
De klarer seg alltid.

En helt anna ting.
André er en fin fyr, som lager en vannvittig artig tegneserie. Som heter Gustav og Gustav. I disse dager kan man faktisk få en Gustav og Gustav-appelication på Facebook. Hvis man ikke har lyst på det, kan man alltids lese masse gode Gustav og Gustav-striper på http://www.fyfarao.com/gogg.html
Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli lei av å skrive "Gustav og Gustav". Så derfor holder det for idag.

Avslutter med et bilde.

Dette bildet kommer opp om man googler ordet Høyesterettsjustitiarius. Jeg liker ordet høyesterettsjustitiarius.
Og når er jeg også lei av å skrive høyesterettsjustitiarius.

Du Bjørg, du Bjørg!

Sånn innimellom får jeg mail fra min mor mor. Enten så handler det om Paris eller så er det artige bilder hun har fått fra sine venninner. Jeg liker å tro at det er sånn man gjør når man er voksen og egentlig skal sitter på kontoret sitt å jobbe.
Uansett, kjekt å få humor i mail-form sånn en tirsdag kveld. Når eksamen tærer på, og Grand Prix irriterer meg på tv´en.

Btw, Per Sundnes er en liten, rar mann. Men jeg kan ikke noe for å tenke at han egentlig sikkert hadde vært jævlig artig å bli kjent med.

The King

Freddy Mercury sang noe helt vanvittig bra i sine dager. Men så døde han, noe som er synd. Men som samtidig setter han seg i rekken av døde ikoner. Sånn innimellom Monroe, Dean, Morrison og Elvis.
Det er ikke sånn at jeg plutselig har oppdaget Freddy. Nei, langt derifra.
Jeg synes bare at han fortjener en litt oppmerksomhet og en klapp på skuldra fordi han synger så jækla fine sanger.

17. mai er vi så glad i

17. mai-feiring er lik hvert år, ihvertfall nesten. Og etter å ha snakket med andre mennesker i dag, går det opp for meg at vi alle gjør det samme. Alle mennesker, hvert år.
Opp tidlig, litt sliten etter kvelden før, 17. mai-frokost, byen, is, kaffe, kake, tog, russetog, mat, mere mat, alkohol. Natta.

Så sånn var dagen. På kvelden var det bakgårdsfest, som etterhvert ble fest i nr. 18. Planen var å fortsette bakgårdsfesten til de tidlige morgentimer. Men et sinna kjærestepar på vår alder i 2. etasje ville det anderledes. Da vi reiste oss opp, og sang nasjonalsangen fikk vi beskjed om at sånt noe ikke hørte hjemme i en bakgård, og at de skulle legge seg. Klokken var faktisk over elleve, så vi skjønte jo det.

Hva tenkte vi egentlig på? Å arrangere hyggelig samvær for alle som ville i naboblokkene med grilling, koselige lykter i buskene, sanger og musikk var da virkelig ikke noe man kunne finne på å gjøre på bursdagen til Norge.






Også er det de som skal flytte til Paris da

Eureka!

Hurra meg rundt, fikk endelig blogget de 2 siste bildene.

Kom igjen da, Mac

Ja! Etter mang et forsøk har jeg fått til å blogge 5 av 7 bilder fra utsmykkning.
Mer kommer når mac´en skjerper seg.

Gamle ørn

I Mannen som elsket Yngve kan man se alt i skyene. Her en dag følte jeg meg som Yngve, eller kanskje Jarle Klepp. Jeg var frustrert over det sterke, dumme lyset som ikke var sånn jeg ønsket da jeg tok bilder av Byåsen Videregående skole.

På himmelen dukket det opp en ørn. Hei, gamle ørn sa jeg. Tok et bilde, og vips så var den borte.

Lite fremgang

Blogger.com/internetten på skolen har fortsatt ikke lyst til å blogger utsmykkningsbildene mine.
Derfor presenterer jeg istedet en video som fikk meg i lystig lag på en ellers nitrist søndag!

Heart of the ocean

Er et smykke i en film som Karina liker veldig godt. Nemlig Titanic. Den eneste personen som liker Titanic bedre enn Karina, er faren til Karina. Nemlig Harald. Som fantastisk nok er gift med en dame ved navn Sonja, altså morra til Karina.
I filmen Titanic er det da et smykke, og i de siste ukene har vi lagt et smykke om byen.
Om man kan si det sånn. -Vi har nemlig drevet med utsmykkning. (Eller kunt-i-det-offentlige-rom som de vissnok heter nå i disse dager.)

Ja, der var vi fremme ved teamet for dagen. Etter en introduksjon som minner mest om han fyren med de hippe brillene som leder "Beat for Beat" på Nrk.

Vi har utsmykkning, og nå er jeg ferdig. Bestemte meg for å gjøre et prosjekt, som jeg en stund har hatt liggende i bakhode.
Det gikk mer eller mindre ut på å stoppe fremmede mennesker på gata, og spørre om de kunne skrive ned en hemmelighet, en synd, en løgn, drøm, fantasi eller noe i den duren.

Det gikk faktisk mye bedre enn forventet. Bildemessig kanskje ikke dritspennende, men det var artig å jobbe med.

Det beste bilde fikk jeg ikke lov til å legge ut på internett. Og det skjønner jeg godt.
Det var en jente som skrev "jeg er forelska i min beste venns kjæreste."

...Og siden internettet har en sjukdom på skola, kommer bildene senere. Yeah!

What do you do for money, honey

Det er en sang. Av ac/dc. Og nå i disse dager lurer jeg litt på hva jeg kan gjøre for å få penger. De siste dagene har jeg og Karina hatt en liten dillemma-battle mellom oss. Hva man kunne ha funnet på å gjort for 10 millioner kroner.

Karina ville ha gjort mer enn meg, jeg trøster meg med det. Men hvis noe først hadde stått der med en koffert med penger, skal vi ikke se bortifra at jeg også hadde strekt meg ganske så langt.

Etter å ha betalt husleie idag, 2 dager for seint, oppdaget jeg at jeg har 350 kroner å leve på frem til den 15. mai.
Det er da man blir takknemmlig for man satte inn 1600 kroner på sparekontoen som egentlig skulle brukes på ferieturen til sommeren.
Så har man råd til pålegg på brødskiva de neste to ukene også:)


Dette er Bill. Hils på han, så kanskje han gir deg litt penger

Takk Gud for godt, moraliserende budskap på tv

Hva skulle man gjort uten moraliserende tv-serier? Jeg tror verden hadde vært i full kaos. Der alle ville ha gjort som de ville.
Og til og med hatt sex før ekteskapet. For det var det det handlet om på Step By Step idag.
Da måtte jeg og Karina flire litt, der vi lå på sofaen. (Nei, nå hørtes det ut som jeg og Karina... Hah, nei, slutt å tull)





Det siste bildet måtte bare med. Tror ikke jeg behøver å forklare.

Stor dag

Knoppene spretter, og våren er godt og varm. 1. mai ble feiret med gratisfrokost sammen med masse eldre, kristne mennesker i Ilen Menighetshus. Litt fyllesjuk, men formen økte likt med inntak av eggerøre, potetsalat og salat med fetaost.


I går var det sprell i Ilaparken, og jeg synes å huske at jeg syklet på to sykler samtidig. Vi endte på Brukbar, og deretter brukte jeg og Heidi to timer på å komme oss hjem.
Men det er sånn det må være nå i disse dager. Nå, akkurat da eksamen starter. Det er skremmende, men det går vel alltid bra med det også.
Pleier liksom å ordne seg.


Med dette feirer jeg blogginnlegg nummer 200! Dere kan gratulere om dere vil, men veit ikke helt om det er noe å juble hurra for. Hvis dere absolutt skal rope hurra for noe, så la det være på grunn av 1. mai.
Dette blogginnlegget var ikke mye å skryte av. Nei, rett og slett litt kjedelig, synes jeg.