Those where the days my friend

Idag har jeg jobbet videre med forkjølelsen. Og selv om Heidi fikk meg til å føle meg lat, kjip og tjukk som ble hjemme i stedet for å gå ut å lete etter Halloween-kostyme, tror jeg at jeg gjorde det rette.
Jeg har slettet sanger iTunes-biblioteket mitt, i håp om å få ting til å funke litt raskere.
Men hun er kunne jeg ikke slette. Hun var rett og slett for tøff.

Dokka

Heidi har akkurat satt på meg en gul hatt, sløyfe rundt halsen og referert til meg som "dokka si". Det skremmer meg litt.
I morgen er vi halvveis (kanskje mer kvart-veis) bedt på Halloweenfest på en irsk pub. Som tidligere nevnt, er jeg forkjøla, men tenker også at det bare er Halloween en gang i året.

På søndag fikk jeg besøk fra Norge. En gal gjeng kvinnfolk hadde funnet veien til Paris, og vi hadde 2 hele dager og 2 halve dager på guiding og mimring om gamledager på folkehøgskolen. Det var særs trivelig.
Tirsdagskvelden var vi en liten tur ute på Pop-in, og ble bedt med hjem til franske folk på nachspiel etter å ha vært der omlag en halv time. Det beryktede nachspielet levde ikke helt opp til forventingene, så vi dro fort hjem, snek meg inn på hotellet og hørte på musikk før naboen klagde, og vi måtte legge oss.


På fredag fikk vi besøk av Annas skolevenner. De var fra mange forskjellige land, og vi hadde ordnet i stand litt mat àlà Norvège.

Det var spekemat, rømmegrøt, eggerøre, sjokolade, chips, baguetter og vin.


Det ble servert snus til de som ville det. Noe som både falt i smak og ikke så mye i smak.



Så kom denne gjengen fra Norge. Plutselig. Og vi fikk igjen middagsbesøk.


Bortsett fra det, har Heidi "done her roots", noe som var på høy tid.

iLive

Jeg lever fortsatt. Jeg har bare blitt forkjøla, også har jeg vært opptatt med å ha kjempekoselig folkehøgskolebesøk.
Mer kommer litt senere, akkurat nå må jeg snyte meg.

Børskrisa kan hoppe å drite

Da vi flytta nedover hit og fant leiligheta, konkluderte vi med at vi hadde funnet oss en billig leilighet. Ca. 3200 kroner inkludert strøm og vann. Jess! Men etter 2 måneder er plutselig ikke 1 euro 7,9 kroner. Den er 8,95 kroner. Altså koster leiligheta nå 3650 kroner måneden.

Fuck det da!

When I was a boy, I worked in a supermarked

Jeg elsker Will & Grace. Sånn er det bare, og sånn vil det alltid være. Og jeg er trist for at det er ferdig.
Der, nå jeg sa jeg det. Egentlig skulle jeg blogge et vanvittig artig klipp, men copy+paste går tydeligvis ikke på det klippet. Så hvis dere vil, se link: http://www.youtube.com/watch?v=2vecYnbyFIw
Det anbefales ihvertfall at dere ser den første scena. Oh oh

GayPride

Tror kanskje Dagbladets fotograf trodde han skulle dekke saken "Carew ute av skapet" når han tok detta bildet. Og med overskiften "frykter ikke bot", kan man bare forestille seg hvafornoe tøyseting han har funnet på nå.

Rouge, bleu et blanc

I håp om å vinne en fotokonkurranse på skola, og dermed vinne et par uker til med undervisning, tok vi raskt dette bildet i går kveld. Hadde vært kjekt å vinne, men vi får se. Vart ikke store greiene.
Tema var "20", siden skola har 20årsjubileum, og skola heter da altså Accord.

Åh gud bedre

Det jeg aller helst vil gjøre i kveld, er å sitte i en stor kinosal sammen med venner, og se denne filmen som idag (tror jeg) har premiere i Norge. Tror ikke den har kommet hit enda, eller om den overhode noen gang kommer.
Gud bedre, den ser så tøff ut.

Ellers er jeg ferdig på intensivkurset. Hadde siste dag idag, noe som er litt trist. For jeg hadde det ganske fint der.
Men på søndag kommer det en gal gjeng fra Folkehøgskole nedover. Da blir det liv og røre.

Parce que je le vaux bien

Ja, det er slagordet til L`oreal. Men har nok pent liten med dagens blogginnlegg å gjøre.
For nå skal det handle om en av frankrikes største utfordringer, nemlig den fryktede "bisous`n". Altså, en et kyss på hvert kinn.
Her handler det om å ha tunga rett i munnen, ja, for all del ikke utenfor munnen, og følge med.
For bor man i Paris, er dette viktig. Her er det snakk om liv eller død.
Her er grunnreglene for en bisous, en liten guide i hva man skal gjøre og ikke, slik jeg tror jeg etter over to måneder har forstått det:

1. En bisous er først et kyss på høyre kinn (kysserens venstre) og deretter venstre. I Frankrike kysses det vanligvis bare de to gangene. Men jeg har sett en dame som kyssa så mye som 8 ganger. De eldre er ofte mer gira på å overdrive.

2. Det skal ikke være noe tunge eller fuktighet med i bildet. Tørr, stram munn med en liten "kysselyd" idet man treffer hverandre.

3. Munnen skal henge mest i luften, men kan også gjerne treffe kinnene såvidt. Noen tar det ille opp hvis man ikke treffer de på kinnet. Men det er aldri godt å vite hvem.

4. Når en jente blir introdusert (f.eks av en venn/bekjent) for en nye jente eller gutt, skal man kysse hverandre.

5. Når en gutt blir introdusert skal man kysse hvis den man blir introdusert for er en jente. Men ikke en gutt. Da håndhilse de.

6. En gutt kan kysse en annen gutt hvis de tidligere har møtt/er venner. Men noen gutter synes dette er helt feil, og nekter å kysse sine kompiser. Så pass på! Det er mest gode kompiser som kysser, men her finnes det ingen regler.

7. Men det er ikke sånn at når man først har blitt introdusert, at man slutter å kysse når man møtes. Neida, hver gang man møtes, samme rutine.

8. Også når man sier farvel til hverandre, skal man kysse. Også hvis man tidligere på kvelden, av en eller anna rar grunn, ikke har fått kysset.

9. Av og til føler ikke-franske (les engelske, italienske, tyske etc.) at man ikke behøver å kysse andre ikke-franske. Så se opp! Møter du noen du vet at ikke er franske, se opp for et håndtrykk!

10. Glemmer du å gi bisous med noen, eller føler at det blir for pinlig, tar de det som regel personlig. Da er det viktig å enten beklage seg å skylde på at man er norsk, eller sørge for å kysse skikkelig til når man sier hade.

11. To gutter kan allerede kysse når de sier hade, selv om de akkurat har møttes samme kveld, og da selvsagt håndhilst. Det er ingen gutter som kysser ved første møte.

12. Under bisous`et kan man f.eks legge hendene på ryggen, eller ta den vanlige en-hånd-på-skulderen. (Veldig pop.)

13. Når man møtes for første gang, og skal kysse, er det vanlig at man først gir ett kyss, deretter sier den ene navnet sitt mens man beveger seg over mot andre kinnet. Så raskt ett kyss til før den andre sier hva han/hun heter. Den som "ankommer" festen, og blir introdusert, har en tendens til å si navnet sitt sist.

14. Enten før eller etter man har kysset det nye bekjentskapet (hvis det er første gang man blir introdusert), må man huske å kysse vennen/bekjentskapet som introduserte dere.

15. Hvis man kommer inn i et stort rom med masse folk som man ikke kjenner, er det vanlig å ta kyssinga litt etterhvert. Man tar ikke runden rundt med mindre det er lite nok folk til det OG man kjenner omtrent alle.

16. Hvis man ikke blir introdusert, men bare kommer i snakk med noen på f.eks en fest eller en pub, er det ikke vanlig å kysse. Man kan derimot kysse når man sier farvel. Men bare hvis man har hatt en god tone, og snakket en stund/eventuelt blitt enige om å treffes igjen.

17. Man må også kysse hvis en venn introduserer deg for en gjeng venner som består av under ca. 5 stk. Er det flere, kan man heller si hei hei, og vinke.

18. Man kan ikke kysse noen midt i en samtale. Enten først eller sist.

19. På slutten eller midt i kysset, et sted mellom navnene, er det vanlig å spørre hvordan den andre personen har det. Et kort "ca va?" er som regel mer enn nok. (Ca va-reglene tror jeg jeg må ta i et anna blogginnlegg)

20. Hvis noen gjerne vil ha en bisous, for eksempel når man sier farvel, er det vanlig å høre dem si "bis bis"

21. Hvis du blir introdusert for noen som for eksempel står bak en disk eller har et anna hinder i veien, hender det at man dropper kysset.

22. Altså, glemmer du alt; ikke få panikk. Husk; det er bedre å kysse enn å ikke gjøre det. Så lenge du ikke er en gutt som prøver å kysse en anna gutt ved første møte. Jeg synes gutt-gutt-bisous er helt fint, men ved første møte er det skandale.

-For alle som kommer på besøk til meg, og kanskje møter noen venner: Lykke til!

Genrasjonsskifte

Heidi minner meg ofte på at vi ikke er tenåringer lengre. Vi er ikke unge. Det er en ny garde der ute som blogger om mote, drar på fester med navnlister og glir rett inn på Fashion Week.

Vi har sett det før i blant anna Mary Kate og Ashley, Harry Potter og Scarlett Johansen. Men denne tar faktisk kaka.
Husker dere han lille kjakan fra "Gutter er gutter"? Han med bollesveis og romslige kinn?
Vel, han ser ikke sånn ut nå lenger, for å si det sånn.
Jeg lurer så fælt på hvordan de klarer å velge ut de små rakkerungene, og uansett hvor kjipe de ser ut når de er små, blir de alltid seendes ut som modeller når de blir eldre.

J´ai fait la fête

På skolen har vi lært det som her i landet heter passé composé. Det er ikke lett, men jeg tror jeg begynner å få taket på det. Det er altså ting som allerede har skjedd, som for eksempel helgen.
For nå er det ordentlig helg. Typ "fri-fra-skolen-la-oss-ha-det-artig"-helg. Så derfor valgte vi å ha det artig.

På fredag bestemte jeg og Heidi at vi måtte danse. Så dansing ble det. Først tok vi turen på Le Pop-in som har et lite med svett dansegulv nede i kjelleren. Vi dansa og jeg snakka med svensker fra Malmö som fortalte at de hjemme i Sverige pleide å gå ut på Sjokoladfabriket. Det hadde vært en sjokoladefabrikk i sin tid, men nå var det disko på fredager og lørdager.
Deretter dro vi på ontz-ontz på Flèche d`or, der dansinga fortsatte til metroen starta å gå igjen.

I går var vi bedt på fest hos Ida, så da tok vi turen dit. Det var hyggelig, og folk i fra omtrent alle verdens land.
Slik så kvelden ut i bilder.
(Siden jeg har såpass dårlig internetttilkobling, må jeg gjøre bildekvaliteten ekstremt shitty for å få lastet opp bildene. Så ta det for det det er. Festbilder.)

På vei ut.

Pynta til fingerspissene.


Grønn bukse slår aldri feil.

Slik ser en vanlig, liten fest ut i Paris. Ganske vanlig, bortsett fra at folk som regel har på seg sko inne.

Meg og Ida Blåtunge.


Lisa(?) fra Japan. Omtrent en meter høy, og tynn som en fyrstikk. Men veldig hyggelig. Heidi innrømmet at hun alltid hadde ønsket seg en sånn liten asiatisk venninne.


Gikk fra det ene stedet til det andre.


Alltid kjedelig å vente på metroen.

Nå skal jeg lage meg ris med kokosmelk og alle mulige grønnsaker.

2 school 4 cool

Hele denne uka har jeg stått opp i mørket, og tatt metroen sammen med alle i dress som skal på jobb. Jeg har som nevn funnet veien tilbake til skolebenken, og hver morgen klokka ni setter vi igang.
Jeg trives veldig bra, læreren er ung, hipp og flink og det er ingen som dupper meg i do eller stjeler lunsjpengene mine.
I går måtte jeg ei asiatisk jente som røyka rosa røyk, fniste mye og som vissnok jobbet med mote. Hun lo og klappet i hendene når jeg fortalte at jeg var fotograf. Hun likte buksa mi, og ville ta bilde av meg.

Tilfeldigvis, halvveis i søvne, hadde jeg tatt bilde av meg selv i speilet den morgenen. Har ingen anelse hva jeg drev med, men tror jeg testa ut "lang blitz-sync-tid" på kamera.

I går lå jeg og Heidi på stuegulvet (fordi vi ikke har stoler) etter å ha drukket ta/kaffe og spist mørk sjokolade. Vi skrev postkort, og ante fred og ingen fare da det dukket opp et 3-mannsorkester i gata. Vi åpna vinduet, men da kom de for å få penger. Så Heidi lukka vinduet fort, mens jeg gjemte meg under.

I går fikk vi beskjed fra Jamie at vi kunne komme på et sted som lå i 173 rue St. Martin. Da vi kom frem, var det en tom restaurant og vi skjønte ingenting. Men i kjelleren spilte et orkester bestående av Willy Wonka, en mann uten hake og en litt eldre mann på bass. Vi var to nordmenn, to tyskere og to amerikanere. Også var det en anna mann der.
Det var det. Ingen flere tilskuere. Det føltes ut som om vi var på konsert med Flight Of The Conchords. Spesielt usæriøst ble det da han som sang (Willy) midtveis i konserten måtte ta en telefon da søstra hans ringte.
Det hele var så pinlig at det var artig.

Ned og opp

Madonna skal, som de fleste sikkert har fått med seg, skilles. Det er jo trist. I annledning skilsmissen har jeg laget en kolasj som viser balansen mellom Maddie og karen hennes. Madonna er vissnok god for 3,5 milliarder kroner. Mens Guy bare har en håndfull milioner å rutte med.
Det er ikke vanskelig å se hvem som har styrt denne skuta.

Jeg og Heidi er igjen generøse, og tilbyr Madda en plass på sofaen her i 21 rue Raffet. Sånn tilfelle hun trenger å komme seg bort fra ondsinnede eks-menn.

Bortsett fra det, kan det meldes at Britney sprenger hitlister og youtube-lister med den siste sangen. Heidi synes det ikke er "god, gamle Britney", og vender seg bort. Jeg er enig, men vender meg til fordi.

Som tilleggsopplysning kan jeg komme med at det i 1970 var 37.000 skilmisser i Frankrike. Mens det i 2002 var 114.000. Dette vet jeg fordi jeg for tiden leser en bok som heter "Le géographie de la France", men som foreløbig handler om alt anna enn geografi.

Sosial omgang

Ok, da hadde jeg plutselig starta på skolen. På den nye skolen altså, for å lære fransk. Det føles litt ut som å være tilbake på videregående. Eller eventuelt et AA-møte. For vi sitter i ring og snakker og leker og diskuterer. Læreren er veldig flink, og klassen virker helt grei. Selv om det er tydelig mangel på kjendiser.
Så dette skal jeg altså gjøre. I 2 uker. Stå opp tidlig om morgenen og legge meg trøtt og god i fornuftig tid. Og selv om det er litt slitsomt å plutselig skulle stå opp før halv åtte, er det også litt kjekt.

Et innlegg med mye skift er et kjipt innlegg. Så dette har skjedd:

-Lørdag var jeg ute med Heidi, bror og Tove. Også kom Ida og New Zealandske venninna Nina. Vi var på fint sted, overfylt sted og så kjedelig sted.
-Søndag dro jeg på piknikk i skogen ved meg. Jeg møtte Ida og 3 fra New Zealand, og vi spiste druer, ris, baguette og advocado mens vi satt på et teppe ved en dam og spilte et kortspill. Etterpå dro vi på tivoli, kjørte tømmerrenna og jeg fant en enorm gullfisk som ble døpt Jean Baptiste II (In loving memory of Jean Baptiste)
-I går var første skoledag, og deretter møtte jeg Jamie (du veit, hu amerikanske) på en café i Belleville. Og jommen vart vi sittendes der til utpå kveldingen.

Sånn ser Paris ut fra Parc de Belleville. Det er ikke jeg som har tatt bilde. Så ikke tro at det er lue-vær enda. De siste dagene har vi hatt så godt som skyfri himmel og rundt 20 grader.
-I dag har jeg vært på skola, så spist kinamat for deretter å dra på biblioteket med Ida. Her koster det penger å komme inn på biblioteket, man må være helt stille, de har ikke trådløst nett og man kan tydeligvis ikke ta med seg bøker hjem.
Så foreløbig venter jeg med å rope hurra og slå et slag for frankrikes hovedbibliotek.

Bortsett fra det har jeg hørt rykter om at Brangelina (Brad og Angelina) vissnok skal ha en leilighet i nærheten av der vi bor. Så da krysser vi fingra for at det er han som bor ved siden av, der politiet alltid står med skuddsikker vest og maskingevær på dørkarmen. Dessuten har Johnny Depp og Vanessa Paradis (Johnessa?) en kåk down town!

Et bilde av Otto Dix som jeg lenge har likt. Og da jeg endelig fikk se det på Pompidou varmet det i hjertet.

The Great Reinventer

Britney er som en kamelon. Madonna kan ta seg en bolle, ingen klarer å forandre seg sånn som Britney.
Og det er fint å se at hun er på vei tilbake. Men nå som Lohan har blitt lesbisk og Paris har flytta fra LA og Britney blir "gamle-Britney" igjen, hvem skal man da lese om på dagbladet.no?
Det er ingen igjen til å løpe truseløse og høye på syre rundt omkring i LA`s gater. Ingen som drar til Vegas for å gifte seg og ingen som angriper paparatziene med paraplyer.
Pokker! Nesten så jeg savner skinna-Britney.

Besøk fra Nord

Bror og Tove har ankommet Paris. Vi har spist falafel og vært i Pompidou-senteret. Vi har også sett Entourage og "The Devil Wears Prada"-skuespiller Adrian Grenier. Midt på gata, midt på dagen. Jeg kjente han ikke helt igjen, men det gjorde de andre. Prøvde å ta et bilde, var litt seint ute, og fikk bare med dama hans.
Jeg satser på at han dukker opp på intensivkurset mitt på mandagsmorgenen. Slik hans skuespiller-kollega Joshua Jackson gjorde i sin tid.

I disse dager er det blå himmel og nesten 20 grader i skyggen i Paris. Og jeg nyter at jeg ikke er hjemme i kalde Norge.

For noen uker siden blogget jeg denne kolasjen under "De Heites klubb". Og jadda, det var jo Adrian jo. Tilfeldig?

Slik ser han ut når han er på den store skjermen.

Dama hanses. Og Adrian, bak en busk.

Fin kunst. René Margritte, om jeg ikke tar helt feil.

Bror og Tove. I storbyen, og på toppen av Pompidou. Bra utsikt og greier.

Så fornøyd var jeg altså med å se Duchamps pissoar.

Dalí

Mhh... Ingenting å ta deg til? Hva med å lage et klesplagg til et piano?

Ja, hva skal man si. Fint og flott.

Og hva skal man si om disse buksene? Kanskje de gir litt mer informasjon enn man trenger. Men på en annen side er det mulig han følte at han hadde noe å vise frem.
(Legg merke til hvordan brystvorta såvidt stikker frem. "Gud er i detaljene", har han sikkert tenkt.
Gud er i detaljene...)

Trick from the 80`s

I løpet av de siste dagene har jeg fått en ny venn. Hun heter Ida, og er langtifra fransk. Derimot er hun fra Bodø, og svært så hyggelig. I går var vi ute for å bli kjent, og jeg hadde festet en blåveis laget av papp i knappehullet, så det skulle bli enklere å kjenne meg igjen.
Vi mimra om fedrelandet, USA, Paris og alt der i mellom. Vi fant etterhvert ut at jeg trengte noe å drive med på dagtid, så hun foreslo, i like med mine foreldre, at jeg skulle ta en intensivt språkkurs. Så idag har jeg meldt meg opp på et 2-ukerskurs som starter på mandag førstkommende.
Det er fire dyrbare undervisningstimer om dagen, og jeg håper jeg lærer mye.
Vi ble ute lenge, glemte helt tiden, og jeg rakk ikke metroen helt hjem. Derfor tok jeg taxi fra Champs-Élysées.

Det er samme skole som Ida har fått på selv for en tid tilbake. Hun kunne briefe med at hun hadde gått i samme klasse som han som spilte Pacey i Dawsons Creek, at de hadde fått en god tone, men at han plutselig en dag hadde forsvunnet.
Desverre for både Ida og Pacey, var han (og er fortsatt vissnok den dag idag) sammen med modellen/skuespilleren Diane Kruger.
For en liten verden, dere!

Den nye skolen min. Veldig fin og særiøs.

Josh "Pacey" Jackson.

Og Diane Kruger

Du og du levande

Her en kveld så Heidi og jeg på filmen Du Levande. Ikke på lang tid har en film gitt meg så mye inspirasjon og gleder. Den var, uten å overdrive, en av de fineste filmene jeg har sett.
For alle som overhode har litt fotointeresse, er det ihvertfall en film som må sees a-zap!
Her er en del bilder fra film. Åh, se så vakkert! Gud bedre.