Jeg trives veldig bra, læreren er ung, hipp og flink og det er ingen som dupper meg i do eller stjeler lunsjpengene mine.
I går måtte jeg ei asiatisk jente som røyka rosa røyk, fniste mye og som vissnok jobbet med mote. Hun lo og klappet i hendene når jeg fortalte at jeg var fotograf. Hun likte buksa mi, og ville ta bilde av meg.
Tilfeldigvis, halvveis i søvne, hadde jeg tatt bilde av meg selv i speilet den morgenen. Har ingen anelse hva jeg drev med, men tror jeg testa ut "lang blitz-sync-tid" på kamera.
I går lå jeg og Heidi på stuegulvet (fordi vi ikke har stoler) etter å ha drukket ta/kaffe og spist mørk sjokolade. Vi skrev postkort, og ante fred og ingen fare da det dukket opp et 3-mannsorkester i gata. Vi åpna vinduet, men da kom de for å få penger. Så Heidi lukka vinduet fort, mens jeg gjemte meg under.
I går fikk vi beskjed fra Jamie at vi kunne komme på et sted som lå i 173 rue St. Martin. Da vi kom frem, var det en tom restaurant og vi skjønte ingenting. Men i kjelleren spilte et orkester bestående av Willy Wonka, en mann uten hake og en litt eldre mann på bass. Vi var to nordmenn, to tyskere og to amerikanere. Også var det en anna mann der.
Det var det. Ingen flere tilskuere. Det føltes ut som om vi var på konsert med Flight Of The Conchords. Spesielt usæriøst ble det da han som sang (Willy) midtveis i konserten måtte ta en telefon da søstra hans ringte.
Det hele var så pinlig at det var artig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar